Kolbein snudde seg mot Rodgeir, han var rasende. «Behøvde du å terge dem? Du måtte vel for fanden forstå hva slags menn det var! Du hadde ikke hatt en sjanse hvis de lot seg hisse opp.»

«Hadde jeg ikke hatt en sjanse, sier du?» Rodgeir sto og svaiet. «Og det tør du å si høyt?» 

Skjønte du ikke at det var rostockerens menn? Hvis de så oss i forgårs natt, skjønner de hva vi er ute etter. Kanskje tyskeren har sendt dem etter oss, for alt det jeg vet.»

«Så la dem komme, for helvete! Jeg er ikke redd dem.» 

«Men det har du kanskje grunn til.» Kolbein snudde seg ampert og begynte å gå igjen. Det var langt til herberget hvor de hadde tatt inn. 

Det ble mer glissent mellom gårdene etter hvert. De hadde for lengst passert torget og nærmet seg Olavskirken. På strekningen videre mot St. Stephans hospital var det langt mellom husene, husket Arnor. Han snudde på hodet og så seg tilbake, syntes hele tiden at han hørte noen bak dem, men det var umulig å se noe i regnet og nattemørket. 

«Vent, for helvete!» hørte han Rodgeir brøle bak ham, men han ville ikke lenger lystre. En følelse av truende fare vokste for hvert skritt han tok. Det var ikke noe som hadde tydet på at rostockerens menn forfulgte dem. Ikke hadde de hørt noe, og ikke hadde de sett noen lys glimte bak seg. Han snudde seg halvt igjen, forsøkte å skjelne detaljer i mørket og lytte etter lyder, men regnet og vinden overdøvet alt annet.

Til toppen