Litt utpå ettermiddagen gikk Selma og Ranveig gjennom noen nye skisser de hadde arbeidet med i ledige stunder. Ranveig hadde laget flere nye kjoler og en variant av buksedressene som hadde vært så populære. Selma hadde forsøkt å utvikle designet på de sorte kjolene.
 De så tvilende på hverandre. Dette var minst like bra som det de hadde laget før, men begge var usikre og følte et press om å lage noe som fru Nebel og kjøperne i Kristiania ville like. Hva om designet ikke falt i smak? De hadde kanskje kommet seg på føttene og var i ferd med å tjene penger, men de kunne ikke bruke tid og penger på noe som ikke ble solgt.
 – Jeg skulle ønske vi kunne få vite om fru Nebel liker dette, sukket Ranveig og lente seg tilbake i stolen.
 Selma strakk på seg.
 – Ja, jeg også, men vi får henne vel ikke til å komme til Horten …
 Selma holdt inne. – Kanskje jeg kan oppsøke henne i morgen når jeg reiser til Kristiania?
 – Det er en god idé! Ranveig rettet seg opp på stolen og så ivrig på henne. – Da kan du spørre om hun har noen ønsker, og så kan vi sy det hun ber oss om.
 – Ja, jeg skal telefonere henne med en gang. Hun reiste seg og gikk ut i forretningen. Siden hun ikke hadde fru Nebels telefonnummer, måtte hun ringe sentralen og be om å bli satt over. Hun skottet opp på klokken på veggen. Den var ikke mer enn fem, så det fikk hun ta seg råd til. Taksten ble ikke øket før etter klokken 10.
 Etter noe tid, ringte det hjemme hos fru Nebel, og en tjener tok telefonen. Selma ba om å få snakke med fru Nebel, og det tok ikke lang tid før den kvitrende stemmen hennes lød i røret.
 – Frøken Olsen? Nei, så hyggelig! Hvordan står det til i Horten?
 – Jo takk, det står bra til her. Og med Dem?
 – Jeg har det strålende, takk som spør. Men hva kan jeg hjelpe Dem med i dag?
 – Jeg har et ærend i Kristiania i morgen, så jeg lurte på om det var mulig å møte Dem en liten time for å diskutere noen ideer vi har til design for høsten?
 – Naturligvis! Hun lød oppglødd. – Det vil jeg gjerne, men jeg insisterer på at De kommer til meg og spiser middag. Min mann er bortreist, og jeg vil gjerne ha selskap.
 – Takk, det er svært elskverdig av Dem. Jeg kommer nok ikke alene, la hun til.
 – Min … Hun tok seg i det. – En venn av familien skal kjøre meg.
 Hun hadde spurt Håkon da han kom i middagspausen, og han hadde lovet å følge henne til Kristiania. Men hun ønsket ikke å avsløre for fru Nebel at han var halvbroren hennes. Det var ikke nødvendig at alle fikk vite at moren hadde fått barn utenfor ekteskap.
 – Jeg skal sørge for å ha mat nok til ham også, svarte fru Nebel. – Men si meg en ting: Denne reisen Deres til Kristiania, har den sammenheng med en herr Johan Olsen fra Horten, som det står så mye om i avisene?
 Selma kjente hvordan det brant i kinnene. Fru Nebel hadde overrumplet henne. Hun hadde ikke sett for seg at fru Nebel skulle vite hvem faren var, men naturligvis gjorde hun det. Hovedstadsavisene var fulle av denne historien politiet hadde kokt sammen.
 Hun tok mot til seg: – Ja, det er riktig. Johan Olsen er min far.

Til toppen