Ada har ikke tilgitt Nicolai Lind for sviket mot faren hennes – og teateret. Men
hun trenger hans hjelp til å få åpnet Påfuglhuset, som er blitt stengt av
politiet. For å finne Lind, må hun bevege seg i et lugubert strøk av byen, der
Vaterland-Venus driver bordell …
Hun ble stående og summe seg.
Sjokket over det hun nettopp hadde fått seg til å gjøre, var større enn harmen
over onkelens avskjedsord. Fetter Ludvigs ord dukket opp i erindringen
hennes: «Hvordan ser egentlig en utpresser ut, kusine Ada?» Nå visste hun
det. UTDRAG FRA BOKEN: Ada så opp på Påfuglhusets drømmerosa fasade. Huset så like ærverdig ut som før,
som om den sjokkartede samtalen i teaterhagen aldri hadde funnet sted.
Betjenten fra ordens- og sedelighetspolitiet hadde gått for lenge siden, men
ordene hans hang igjen i øregangene hennes. Hun hadde bedyret sin uskyld igjen
og igjen, men han var urokkelig: Påfuglhuset skulle holdes stengt på ubestemt
tid. Hun kunne fortsatt ikke fatte det. At Påfuglhuset skulle være en arena
for usedelighet? Og at hun skulle ha vært en velvillig deltager? Det var
naturligvis en total misforståelse, men dessverre en hun ikke hadde greid å
oppklare der og da. Det kunne hun klandre Nicolai Lind for. Det betjenten
hadde avslørt om Lind, hadde rystet henne langt inn i sjelen. Det kunne aldri ha
falt henne inn at han var gift, og langt mindre med Vaterland-Venus, koblersken
som hadde brukt Påfuglhuset på dette skammelige viset. Brikkene falt langsomt på
plass. Så det var altså derfor han hadde vært så imot planene hennes om å selge
teateret. Han var redd for å miste kontrollen over sine gamle jaktmarker.
Hun så ham for seg, i det flakkende lyset i garderoben før forestillingen.
Han hadde vært vennlig mot henne, for en gangs skyld, der hun hadde sittet blek
og kvalm i det latterlige øyenstikkergrønne kostymet. Gad vite om han hadde ledd
av henne innvendig, av hennes uvitenhet og godtroenhet. Følelsen av
ydmykelse kjempet mot et maktesløst raseri. Hun kjente en bevegelse ved albuen
og snudde seg brått. Det var Laurits Valentin. Han sydet fortsatt etter besøket
fra lovens representanter. «Tror De Lind er medskyldig?» Hun bet tennene
sammen. «I så fall har han vært en mester i å skjule det.» Laurits ristet
svakt på hodet. «Han har aldri vært særlig snakkesalig om seg og sitt, men jeg
hadde aldri trodd at han innlot seg med slikt.» Ada kjente det verke i
halsen og svelget noe som kjentes som en tung klump. «Ikke jeg heller.» «Hva
skal De gjøre nå?» Hun slo hjelpeløst ut med armene. «Først og fremst må vi
få gjenåpnet teateret. Intet teater, ingen inntekt.» Hun tenkte seg om et
øyeblikk. «Sivert Fjeld. Om noen kan hjelpe oss, er det ham.»