Døren ledet henne inn i en trappegang. Den var malt i lyse farger, og det brant i to lamper på veggen. Rent og ryddig var det overalt, akkurat som hun hadde forventet. Hun gikk opp trappen til annen etasje. Der fant hun to dører, en i hver ende av trappeavsatsen, og på den ene fant hun igjen et skilt som lignet det som sto på ytterdøren. Dette var eldre, mer slitt i kantene, og i tillegg til de to titlene, var det også påført «sakfører» foran herr Disens navn.
Hun banket på og hørte at en kvinne ropte «kom inn». Adeline trykket ned klinken og kom inn i et åpent rom med store vinduer. En ung dame satt bak et skrivebord ved den ene veggen. Adeline kjente henne igjen, for det var den vakre kvinnen hun hadde sett sammen med herr Disen et par ganger.
– God kveld, sa hun og dro av seg skyggelua. – Jeg er Elias Vinter. Herr Disen venter meg?
– Ja, det gjør han, svarte hun og reiste seg med et smil. – Ett øyeblikk, så skal jeg gi ham beskjed om at De er kommet.
Hun forlot Adeline og gikk bort til en dør i den andre enden av rommet. Der banket hun forsiktig på før hun lukket seg inn.
Adeline undret seg. Hun hadde trodd at kvinnen var herr Disens kjæreste, men nå virket det som hun arbeidet for ham. Kunne en kvinne ha en stilling på et kontor? Var ikke det forbeholdt menn?
Kvinnen kom snart tilbake, og fortsatt smilte hun. Adeline hadde bare sett henne på avstand før, men nå så hun at hun var akkurat så vakker som hun hadde trodd. Øynene var litt skjeve og grønne, så det ut til, og det mørkebrune håret var samlet i en tull bak i nakken. Rundt ørene hadde noen små krøller slitt seg løs og hvilte mykt mot halsen. Både det lange skjørtet og den høyhalsede blusen var tekkelig, men klærne kunne ikke skjule hvor formfull hun var. Madame Strømme ville nok ment at hun var en fristerinne, tenkte Adeline. Det fikk henne til å like den unge kvinnen enda bedre.
– Han kan ta imot Dem nå, herr Vinter. Vennligst følg meg.

Til toppen