Avsløringer (Heftet)

Serie: Årringer 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202430580
Kategori: Romanserier
Omtale Avsløringer

Silja blir både forvirret og sint når hun oppdager at Henry ikke er den han utgir seg for å være. Hvem er egentlig husholdersken og den unge kvinnen? Og hva vil faren si når sannheten kommer for en dag?


«Nei, frøken Olafsen, De ser ikke syner. Henry … er ikke min sønn.»
Silja snappet etter pusten og kjente at hun ble oppgitt. «Jo takk, fru Jørgensen, jeg ser det. Han … det der er en kvinne. Jeg er da ikke blind heller.» 
 «Jeg mente … jeg har ingen sønner. Jeg er barnløs.» 
 «Hva sa De? Har De ingen … men … men hvem er hun?»


UTDRAG FRA BOKEN:
Silja stirret mot kvinnen som poserte foran speilet i den lyserøde kjolen. Hennes kjole. Ansiktet som var vendt mot henne, lyste av frykt. Det var fremmed, men likevel velkjent.  Hun trodde ikke det hun så – det kunne ikke være mulig.
Navnet glapp ut av munnen hennes, for det var drengen som sto foran henne. Henry. Det unge, pene ansiktet med plettfri, glatt hud. De litt skrå, blå øynene og munnen med fyldige lepper. Hun tenkte flyktig på det Mari hadde sagt om Henry, at hun forbandt ham med en fransk, ung konge i historieboken fra skoledagene. Unge, franske konger som pudret seg, brukte parykker og var mer feminine enn det en mann skulle være. Mari og hun hadde vært enige helt fra tidlig i ungdommen, da de begynte å smugkikke på menn. De skulle være skikkelige arbeidskarer med kraftige overarmer og senesterke kropper.
 Henry, derimot, falt igjennom. Og nå raste det gjennom tankene at hun aldri hadde sett ham med skjeggvekst. Ikke antydning til det engang. Hun hadde blindt trodd at han var så forfengelig og nøye at skjeggveksten skulle bort så fort den syntes, mens arbeiderne nede på sagbruket og faren kunne gå både to og tre dager med skjeggstubb før barberkniven ble tatt frem.
 Blikket flyttet seg fra det forskrekkede ansiktet og ned til kjolens utringning. Og nå skulle hun virkelig ønske at drengen sto der flatbrystet og med et fjollet smil om munnen, men hun så fort at det ikke var tilfelle. Han hadde bryster. Eller kvinnen, for nå gikk det for alvor opp for Silja at det var en kvinne som sto foran henne. En kvinne med Henrys ansikt.
Nå drømmer jeg. Dette er ikke virkelig. Hun ville ta et steg bakover, snu seg i døren og flykte ut, men det var som om føttene var naglet fast til det slitte tregulvet.
Det er derfor drengen går i vide klær. Derfor han og moren hadde merkelige samtaler. Hemmelighetskremmerier. Gode Gud … er Henry en kvinne?
 Hånden for opp til munnen for å skjule at hun måpte, så rystet var hun. Hun kjente at huden nuppet seg i nakken, hun fikk frysninger og følte seg som om hun sto midt på en slagmark, som en levende målskive for et pilregn.
 Henry … kvinnen, eller hvem det nå var, sto med blikket vendt mot gulvet. De smale leppene skalv lett, og det var som om det lyste skam av hele skikkelsen. Skam og frykt.
Silja følte også en slags frykt og utrygghet, og som alltid når hun ble overmannet av slike følelser, ble hun sint. Hun hadde hvisket navnet hans, men nå rensket hun stemmen og sa høyt:
 «Henry, hva i all verden er det du driver med … eller … er du ikke Henry?»
Drengen, eller hvem det nå var, løftet blikket og så stumt på henne. Leppene skilte seg, som om han, eller hun, skulle si noe, men det kom ikke en eneste lyd.
 «Hvorfor er du kledd i kjolen min? Svar meg, for Guds skyld.» Hun visste at hun lød hysterisk, men kunne ikke hjelpe for det.
 Så lød den velkjente stemmen, eller var den lysere? Mer kvinnelig? Mulig hun innbilte seg det, men stemmen var fylt av engstelse.
 «Unnskyld, det var ikke meningen å skremme deg.»
Hun hørte at det var drengen, men bildet hun hadde foran seg, virket helt absurd. Dette var en kvinne.
 «Men … du er ikke mann … du er en kvinne?» hvisket hun.
Nå endret drengen holdning. Uttrykket ble annerledes, og skuldrene sank sammen. Likevel var det en viss stolthet å spore i den spede stemmen.
 «Ja, jeg er kvinne og har vært det hele tiden.» Blikket var fast og spørrende, som om hun ventet spent på Siljas reaksjon. Eller dom.
 «Hvordan er det mulig? Du heter Henry, din mor har kalt deg for sin sønn. Hvorfor? Og hvem er dere, egentlig? Hva er dere for slags folk, og hvorfor har dere lurt oss til å tro …» Stemmen gikk over til en uhørlig hvisken.
Den fremmede kvinnen så skyldbetynget ut. «Vær så snill, Silja, ikke bli sint! Jeg forstår at du er opprørt.»
 «Opprørt? Det er mildt sagt. Jeg vet ikke hva jeg er akkurat nå. Dette her …» Hun slo ut med armene … «Gud hjelpe meg, jeg vet ikke hva jeg skal tro om dette narrespillet. Jeg har hatt altfor mange påkjenninger i det siste. Min mors for tidlige død, ulykken og slaget far ble utsatt for. Så får jeg en falsk hushjelp i hus, som viser seg ikke å være den hun utgir seg for, og nå er jeg blitt lurt igjen.» Hun tok et steg tilbake mens hjertet slo raskere enn hun hadde godt av. Hun kjente rett og slett at hun ikke tålte mer.
 «Jeg tror det er best dere pakker sakene deres og drar herfra. Når far får høre dette, Gud bedre, jeg vet ikke om han vil tåle det …»
 «Silja …» Den fremmede kvinnen tok et steg frem.
 «Jeg vil ikke høre mer,» ropte Silja og holdt hendene foran seg som et skjold, samtidig som hun rygget mot døren.

Til toppen

Andre utgaver

Avsløringer
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Bøker i serien