Fernanda glattet over håret og trakk dynen bedre om seg. Hun var klar.

Det varte ikke lenge før svigerfaren stod i døren. «Fernanda!» strålte han. «Til lykke med den praktfulle gutten! Du har gjort meg til en stolt og takknemlig farfar.»

«Lukk døren bak deg, og sett deg her.» Hun pekte mot pinnestolen ved sengegjerdet.

Han gjorde som hun sa, satte seg og smilte bredt. «Jeg fikk rett, gjorde jeg ikke? Det ble en gutt, en stor og flott gutt. Enda en Edvard Falchenberg har kommet til verden, og han hører til her på Jomfruland på en helt annen måte enn …»

Brått virket det som om han merket at hun var misfornøyd med noe. «Jeg har virkelig vondt av deg, kjære svigerdatter. Ingen ønsket at fødselen skulle foregå som den gjorde – og det mens doktoren fra Kristiania var på vei.» Han smilte oppmuntrende. «Men det gikk jo bra. Jeg er virkelig imponert over deg.»

«Du kan takke Synneva for at det gikk så bra,» sa hun. «Uten henne vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart det.»

«Jeg skal huske å takke henne. Og sørge for en belønning. Apropos belønning, jeg vil gjerne gi deg noe – et tegn på min store glede og takknemlighet.» Han bøyde seg nærmere og smilte innsmigrende. «Si bare hva du ønsker deg: smykker, klær, hva som helst.»

«Det kan vente. Jeg har et spørsmål til deg. Har du ikke stusset over hvorfor jeg befant meg akkurat der jeg gjorde – og hvordan det hadde seg at Edvard kom til så raskt da fødselen begynte?»

«Jeg trodde … jeg tenkte dere hadde spasert en tur sammen.»

Det lød ikke mye troverdig. «Husker du ikke at Edvard sa han hadde en avtale? Med en bonde lenger sørpå?»

«Jo, men …» Han holdt inne.

«Du aner altså ikke hva som satte fødselen i gang så brått?»

«Nei. Fortell meg det hele!»

«Jeg orker ikke å rippe opp i det nå. Jeg er for svak så kort tid etter fødselen. Blodtapet var stort, sier doktoren.»

«Selvfølgelig. Nå skal du bare hvile.»

«Spør Edvard. Og ikke gi deg før du får sannheten ut av ham.»

«Sannheten?»

Hun gransket ham, og klarte faktisk ikke å avgjøre om han visste hva som hadde foregått ved det forlatte huset eller om han var oppriktig uforstående. Hun måtte ikke la seg lure. Han var i stand til å spille skuespill. Det hadde hun fått erfare. Det var ikke lett å lese tankene hans. Edvard var enklere – også på det viset. Han var som regel ikke særlig flink til å skjule det han tenkte og følte. Eller var det hun som var blitt dyktigere til å gjennomskue ham?

«Du kan sende Edvard inn nå. Og be en av pikene om å bringe inn vår sønn.»

«Selvfølgelig, kjære Fernanda. Du skal vite at ditt ord er min lov. Du og jeg har felles interesser.»

Hvorfor sa han det? Han siktet vel til sønnesønnen hun hadde gitt ham. Hun så ham gå ut av værelset med lette skritt. Antagelig visste han utmerket godt hva Edvard bedrev.

Vær sterk! formante hun seg selv uten ord og festet blikket på døren. La ham frykte hevnen.

Til toppen