Hun myste til den andre siden. Bebyggelsen strakte seg fire gater opp, enkelte steder så mye som fem og seks. Hun smilte mens spenningen fikk det til å krible i kroppen. Helt umulig ville det ikke bli. Bare nå ikke Anna gjorde det vanskelig for henne. Som anstand skulle hun være ved Annas side sent og tidlig, men hun fikk spørre pent om noen timers fri. Hun smilte. Om noen på Jarlsberg hadde fortalt henne at hun, Annabella, skulle få det ærefulle oppdraget å være anstand for en rikmannspike, ville hun ha ledd rått og spurt om vedkommendes hode hadde sluttet å virke, men her var hun altså, på vei til Gulskogen gård, som hun regnet med var en feiende flott og staselig eiendom. Hun antok at de måtte sove på samme værelse, Anna og hun, for det var vel det som var poenget med en anstand, at man passet på sent og tidlig, ja, endog om natten. Og hun ville bli servert te og småkaker, og hun gledet seg til å bli kjent med Gunhilde. Hun skulle riktignok holde seg i bakgrunnen, for en anstand skulle være diskret. Det hadde nemlig Johanne innprentet henne. Hun så for seg at de skulle sove i en stor seng, med myk madrass og et vell av ederdunsputer.

Til toppen