Charlotta ble stående og glane på den lukkede døren, og var sikker på at hun kunne høre sitt eget hjerte dundre. En del av henne ville åpne døren en gang til for å finne ut om hun hadde sett syner eller om det var virkelig, men så var det som om en slags frykt tok over. En frykt for noe ukjent og noe som føltes både galt og direkte ulovlig. For hva var det egentlig hun hadde vært vitne til? Hun klarte ikke å viske vekk det absurde bildet som hadde brent seg fast på netthinnen. Hun ble både svimmel og kvalm. Herlighet … det var Magnus og Andreas Juel Fredriksen … sammen! De kysset … gud bedre, nei … jeg må vekk herfra. Hun rygget fra døren og snudde seg for å løpe bortover korridoren mot trappen. Men rakk bare tre steg før hun bråstanset ved synet av mannen som i samme øyeblikk nådde øverste trinn i trappen og var på vei mot henne. Å, gud, nei … det er herr Gothenberg! Det var ingen mening i å snu, og det var ingen steder å gjemme seg. Hvis hun da ikke smatt inn en dør, men det var det siste hun aktet å gjøre. Synet av den sleske mannen som var på vei mot henne gjorde henne kvalm. Hun bestemte seg for å smette lynfort forbi ham, for kanskje hadde han ikke oppfattet at det var henne? Men så tenkte hun på Netti og hvorfor hun i det hele tatt var her i kunstnerens hus. Hun måtte finne kusinen. Nå blaffet det opp et voldsomt raseri i henne, hun glemte både sin egen frykt og det hun nettopp hadde vært vitne til innenfor dørene her oppe i andre etasje. Kunstneren kom slentrende mot henne, noe ustødig, som tegn på at han hadde drukket godt i løpet av kvelden. Men han var ikke så drukken at han ikke gjenkjente henne, for nå stanset han og lyste opp i et overdrevent fårete flir. «Frøken Bøchmann, min skjønne safirgudinne,» utbrøt han begeistret og innsmigrende. «Jeg er ingen gudinne, og slett ikke Deres!» Herr Gothenberg så paff ut. «Men kjære Dem,» begynte han, men hun lot ham ikke fullføre. «Hvor er Netti?» «Netti?» Han sto svaiende og så ut som han tenkte etter. «Min kusine, vel! De vet inderlig godt hvem jeg snakker om. Hun er en av Deres elever.» «Ah, Netti, den lille fargeklatten.» «Hvor er hun? Hun er blitt sett sammen med Dem nede på havnekroa tidligere i kveld.» Nå endret han uttrykk og så mer slu ut. «Vel, det er da virkelig en god stund siden, dessuten går livet videre. Livet, det er som en bok, min skjønne safirgudinne. Man må aldri nøle med å bla videre til nye og mer spennende kapitler.» Hun valgte å overse det tåpelige kallenavnet han hadde gitt henne, sikkert i håp om at hun skulle finne det sjarmerende. «Men hvor er hun da? Har hun gått hjem?» Han tok et ustødig steg frem. Brennevinsdunsten slo mot henne. «Deres kusine er virkelig en sjelden fugl, men akk så altfor lett å fange. Det kjeder meg når jakten ikke gir meg større utfordringer. De, derimot …» Han så på henne med et blikk fullt av begjær. Et blikk som så altfor tydelig røpte hva slags hensikter han hadde. Hun tok et avvergende steg bakover og kjente at selvsikkerheten hennes var i ferd med å bli kneblet av frykten.

Til toppen