To dager før avreisen til Oslo dukket Bergtors eldste bror, Hallstein, opp. Han hadde fått høre om fru Elins skjebnesvangre avgjørelse av Torgeir Sigurdsson og var både opprørt og skuffet.
– Det er et kors I pålegger Eders unge datter, fru Elin, kom det anklagende. – Ingebjørg er ingen nonne av hjertet, dertil er hun altfor glad i livet, i gården og i menneskene rundt seg. Det må kunne finnes en annen løsning. Hun er så ung og vakker. Det er ennå ikke for sent å finne et høvelig gifte til henne.
Elin ristet bestemt på hodet. – Jeg har forsøkt alt, Hallstein Måsson. – Eders bror var mitt siste håp. Med hans død forsvant Ingebjørgs eneste mulighet til å leve et liv i den hellige ektestand. Det finnes ingen andre ugifte menn av vår stand som kan ekte henne. Selv har jeg kun kort tid igjen å leve, og jeg orker ikke forlate denne verden uten å ha sørget for mitt eneste barn. Det må I forstå.
– Det forstår jeg, fru Elin, svarte Hallstein utålmodig. – Jeg tror bare ikke at I har lett lenge nok. Det er klart at det må finnes ugifte sønner på flere av storgårdene langs Mjøsa, i Romerike eller på Hadeland. Dessuten vet vi ennå ikke med sikkerhet om Bergtor omkom under en ulykke, eller om han forsvant av en uforklarlig grunn og kan dukke opp igjen.
– Det tror I like lite som jeg, Hallstein Måsson. Når det gjelder å finne et høvelig gifte til Ingebjørg, har jeg ikke gjort annet enn å forhøre meg siden jeg ble rammet av mitt hjerteonde. Jeg har til og med sendt bud til mine ætlinger i Svearike, men der er det likedan. De fleste unge menn av høy byrd som overlevde pesten, har gått i kongens tjeneste, hvis de ikke allerede er festet til en ungmøy.
Hallstein Måsson rynket pannen. – Jeg lovet Eder hjelp til vinteren. Både ved egen innsats og ved mine svenners. I skal verken mangle ved til åren eller hjelp til å få snøen vekk fra tunet. Skulle det gå så galt som I frykter, lover jeg å ta meg av Ingebjørg.
Elin sendte ham et uforstående blikk. – Hvordan kan I ta Jer av Ingebjørg når I allerede har en hustru, Hallstein Måsson?
– Jeg er overbevist om at verken min hustru eller mine brødre ville ha noe imot å få henne som gjest på Habbarstad. Torgeir Sigurdsson har tatt seg av de tre gamle, og stalldrengen skal flytte inn på en liten ødegård, har jeg hørt.
Elin ble stram i ansiktet. – Min datter skal ikke leve på nåde hos fremmede, som et annet fattiglem! I glemmer visst hvem jeg er, Hallstein Måsson. Ingebjørg har kongsblod i årene, både fra sin fars og sin mors ætt!
Hallstein nikket stramt, tydelig beklemt. – Det har jeg ikke glemt, fru Elin. Jeg forsøker bare å hjelpe Jer og Ingebjørg.
Elin sendte ham et overbærende blikk. – I klosteret vil hun ikke bare bli forsørget, men hun vil lære god kristendom og verdig livsførsel. Som I kanskje vet, har Ingebjørg lært å lese og skrive, slik døtre av kongs- og høvdingætter gjør. I nonnenes konvent kan hun lære avskrivningsarbeid, fordype seg i religiøse skrifter og få del i alle de gode gjerninger klosterfolket gjør; slik som tidebønner, messer og bønner for de døde. Det har plaget meg at jeg har vært nødt til å la henne ta del i gårdsarbeidet disse to vintrene etter at min kjære husbond forsvant og tjenestefolkene forlot oss. Ingebjørg er ikke eslet til å melke kyr, bære vann og slite på jordet; hun er skapt til å drive med kvinnelige sysler som veving, spinning og brodering. Dessuten vil hun ha godt av å læres opp til å bli like from og lydig som klostersøstrene.
Hallstein Måsson sukket og reiste seg tungt opp fra bordet.

Til toppen