Marika hadde satt alt fra seg på kjøkkenet, men måtte tilbake i gangen da hun støtte på herr Thams.

«Æ vil ha et par ord med dæ,» sa han og slo ut med hånden mot kontordøren.

Marika kjente et vondt sug i magen, og panikken var nær ved å ta henne. Hun ville nekte, si at hun ikke turte å være alene med ham. At det han ønsket å si, fikk han gjøre her. Men hun hadde ikke noe valg. Da han lukket døren bak seg, løp gåsehuden oppover armene hennes.

Hun hadde tatt som en selvfølge at han skulle sette seg bak skrivebordet, men i stedet ble han stående rett foran henne. Høy og ruvende. Marika kunne kjenne en svak duft av såpe og herreparfyme.

«Det va særdeles uheldig, det du blei utsatt før sist natt,» åpnet han med.

Marika visste ikke hva hun skulle si, så hun tidde. Men kroppen var anspent, hun kjente hvordan lårmusklene strammet seg, og hendene var knyttet hardt bak ryggen.

«Utenom oppskakelsen, fikk du nån ytre skada? Æ mein æ hørt snakk om det.»

Hun ristet på hodet, ønsket ikke å vise ham blåmerkene han hadde påført henne på halsen.

«Nå, det va da enda godt. Men kanskje du kan førtæll én gang tel ka som skjedde? Ikkje bære si det tel dattera mi.»

Den siste setningen sydet av misbilligelse, og Marika fikk behov for å forklare. Samtidig måtte hun være forsiktig nå, og veie sine ord.

«Det va ikkje meininga at nån skull få vette det,» sa hun prøvende. «Det va bære telfeldig at ho frøken Cathrine …» Hun skjønte i det samme forsnakkelsen, og tidde.

«Ja?»

«Han tok kvelertak på mæ, sånn at æ fikk merka på halsen,» tilsto hun.

«Han?»

«Æ e ganske sekker på at det mått vær en mann, men æ klart ikkje å se kem det va.»

«Merkelig,» sa han og klødde seg på haken.

«Ka han mein?»

«På den her årstida e det lyst heile døgnet. Du burde da ha sett nåkka?»

Marika ville helst bare rømme ut derifra, men hun fortsatte: «Æ blei så redd at alt svartna før mæ. Det e som om dela av den kvelden e heilt borte fra minnet. Så besvimte æ.»

«Kanskje du vil ha en prat med lensmann’?»

Hun klarte ikke helt å tolke stemmen hans. «Nei. Æ mein, æ har jo ikkje så mye å førtæll. Og det kan skap unødig redsel blant folk.» Hun gjentok det som frøken Cathrine hadde sagt.

Han gikk noen skritt, snudde og kom tilbake, som om han tenkte seg grundig om. Det luktet papir, lær og møbelvoks. Når hun gjorde rent der inne, var hun alltid snar og lot døren stå åpen. Ingen skulle tro eller mene at hun rørte noe, eller snoket i herr Thams’ saker. Alle hennes gjøremål skulle være godt synlige for dem som måtte komme forbi.

Men nå var døren lukket. Ingen hørte, ingen så – om noe skulle tilstøte henne.

«Æ vil si at det e en klok avgjørelse,» sa han rolig, og uten å slippe blikket hennes. «I verste fall kunn lensmann’ legg skylda på dæ.»

«På mæ»? spurte hun forbauset.

Han trakk på skuldrene og smilte fort. «Dessverre e det sånn av og tel. Han kan trekk i tvil ka du gjor ute så seint. Va du aleina? Kanskje hadd du en kar i lag med dæ, og dokker kom i krangel?»

«Men æ va aleina, heilt tel …» Hun tidde.

«Har du bevis? Vitna på det?»

«Nei,» sa hun spakt.

Til toppen