Bak speilet (Heftet)

Serie: Flammedans 72

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 72
ISBN/EAN: 9788202479589
Omtale Bak speilet
Elias og Måneskinn trives på Oldertun, men uvennskapet med Ivar er ikke over og tar en overraskende vending. Anna forsøker å hjelpe dem så godt hun kan, men en dag får hun et telegram fra hovedstaden. Linnea er på merkelig vis forsvunnet, og enkelte vil ha det til at hun har stukket av. Anna drar til Kristiania. Natten i herskapsvillaen blir søvnløs, og hun går ned på kjøkkenet. Der får hun seg en støkk.

En plutselig lyd utenfor fikk henne til å fare sammen, og nå gikk hun bort til benken og lente seg mot vindusglasset. Der nede sto en mann. Han var kledd i hatt og frakk og hadde hansker på hendene. Anna slapp et gisp idet han la hodet bakover og stirret opp mot kjøkkenvinduet.
Det var ikke mulig å se ansiktet hans enda hun nesten presset ansiktet mot ruten. Hvorfor sto han der ute i snøen?

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Rune hadde hatt et svakt ønske om at følelsene skulle dempe seg, men de ble bare sterkere. Å være så lenge borte fra Linnea gjorde vondt. Nå gikk han med lange skritt mot den brede trappen som strakte seg opp mot verandaen og hoveddøren. Før hadde han tatt to trinn av gangen, men nå ett og ett. Det var i et forsøk på å gi seg selv mer tid til å finne ut hva han skulle si når han så henne. Han hadde brukt lang tid på å bestemme seg. Løsningen ville han først finne når de sto overfor hverandre.  

            Endelig oppe banket han hardt på døren. Ingen lyder kom fra den andre siden, det pleide det heller ikke. Huset var for godt isolert til det. Dessuten lå det tepper på gulvene. 
            Rune la hodet bakover og søkte med blikket oppover murveggen. Egentlig kunne bygningen ha fungert bra som festning, tenkte han. Linnea likte seg ikke i dette huset. Det var for mye der som minnet om ektemannen, og hun hadde ikke fått satt sitt preg på det. 
            Han skvatt da dørhåndtaket plutselig ble skjøvet ned, og da døren ble åpnet, stirret han rett inn i kjøkkenpikens alvorlig ansikt. – Det er godt De kommer, sa hun og virket urolig. – Fruen har forsvunnet. 
            Rune visste ikke hva han skulle si med en gang, så overrasket ble han. 
            Kjøkkenpiken åpnet døren helt. – Kom inn, sa hun vennlig. – Vi bør ikke slippe ut varmen. 
            – Hva mener De med at Linnea er forsvunnet? spurte han og ble stående. 
            – Det var småjentene som oppdaget at hun var borte. 
            Først nå gikk han inn, lukket døren etter seg og tok av seg hanskene. Blikket hans falt på trappen. På det øverste trappetrinnet satt Anna Line og Veronika ved siden av hverandre med store, engstelige øyne og fulgte med på det som skjedde i hallen. 
            – Kanskje det er taterne, fortsatte kjøkkenpiken. 
            – Taterne? Hvilke tatere? 
            – De var her i går. Jeg likte det ikke, men fruen slapp dem inn. 
            Blikket hennes flakket før hun fortsatte. – De snakket om at de ville ha penger av henne. Hvorfor fikk jeg ikke med meg, men mannen hørtes truende ut. 
            Rune rynket pannen. 
            – De påsto at de var Veronikas foreldre. 
            – Veronikas foreldre? Jeg trodde at hun var foreldreløs.
            Et hikst fra Veronika fikk ham til å forstå at det hadde skjedd mye i huset siden sist han var der. 
            – Når så dere Linnea sist? Har dere meldt ifra til politiet?
            – Som sagt var hun her i går kveld. I dag tidlig var hun borte. Fruen, ja, ikke misforstå, men hun har hatt mye rart for seg. Hun snek seg ut for å besøke herr Claussens sønn også, uten å si ifra. Hun vil nok ikke like at jeg uten videre blandet politiet inn i saken. 
            – Jeg er ikke enig. Dette høres ikke ut som en fornuftig avgjørelse. 
            – Kan hende har hun truffet en herre. Kanskje hun har reist sin vei. 
            Hun hvisket nesten nå, og Runes blikk søkte nok en gang jentene i trappen. Anna Line pleide å storme inn i armene hans. Nå virket hun forkommen der hun satt med armene om knærne og stirrende blikk. 
            Han snudde seg mot stuepiken. – Linnea er ikke uansvarlig. Det må ha skjedd noe.        Med de ordene gikk han opp trappen. 
            Jentene reiste seg idet han kom til den øverste avsatsen. De fulgte ham som små skygger idet han gikk inn på Linneas værelse. Der ble de stående i døråpningen og følge ham spent med øynene. 
            Han stanset midt på gulvet. Linneas seng var uoppredd. Morgenkåpen hang over en stol. Klærne hennes også. Uansett hva han fant ut ved å undersøke værelset hennes, var det utenkelig at hun hadde dratt fra jentene. 
            Rune gløttet i retning Anna Line. – Hvor pleier hun å ha reisevesken sin? 
            Anna Line svarte med å peke på skapet. Rune gikk rett bort og åpnet. Reisevesken sto der. Etter å ha lukket skapdøren gikk han ut i gangen. Bak seg kunne han høre jentene. 
            Kjøkkenpiken og stuepiken sto nede i hallen. De så anspente ut, men stuepiken virket mest urolig. 
            Et øyeblikk visste han ikke hva han skulle gjøre. – Har dere sett i alle rommene? 
            Kvinnene nikket. 
            – Da henter jeg politiet. 
            – Kan det være nødvendig? protesterte kjøkkenpiken. – Hadde det ikke vært for meg, ville ikke politiet ha kommet da kassen med brevene etter herr Claussen ble endevendt. Linnea liker ikke å være til bry. 
            Rune sendte henne et skarpt blikk. Han visste om barnet hun hadde med Claussen, og hvilken rolle hun tidligere hadde spilt i huset, men nå var hun en helt vanlig tjenestepike. 
            – Kommer du tilbake? 
            Det var Anna Lines stemme som skingret i rommet. 
            Han hadde vært for opptatt av å finne ut om Linnea til å ta hensyn til jentene. Nå snudde han seg mot dem. – Jeg blir ikke lenge borte, sa han alvorlig. 
            – Har mamma forlatt oss? Kommer hun ikke hjem?
           

Til toppen

Bøker i serien