Baktanker (Heftet)

Serie: Flammedans 77

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 77
ISBN/EAN: 9788202519520
Omtale Baktanker

På Øvre Garmo går livet sin gang, men ikke uten forviklinger. Oda og Egil går i giftetanker, men ikke alle ønsker å se dem smidd i hymens lenker. Egils gammelkjæreste prøver å vinne ham tilbake og sørger for at fortiden innhenter ham. Når Anna får vite hva det gjelder, står bryllupet i fare for å bli avlyst.

"Marit fortalte om Egil. At han går og bærer på et voldsomt sinne. Hun var redd for deg," sa Anna.

Oda begynte plutselig å le. "Finnes det ett menneske i denne verden som ikke bryr seg om meg, er det Marit."

"Han har slått henne, Oda. Hun er redd for at han skal gjøre det samme med deg."

" Egil sier at hun kan terge hvem som helst, og jeg tror på ham."

"Det er ingen unnskyldning for å slå," svarte Anna bestemt.

Oda bet seg i leppen. "Du har vel ikke tenkt at vi skal utsette eller avlyse bryllupet på grunn av det?"

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Først da de kom til inngangsdøren, oppdaget de hesten og sleden ved det store bjørketreet ved siden av huset. Hingsten spiste av et stort fange høy.

Helena stanset og gløttet opp på Aleksander. "Faren din har visst besøk. Vet du hvem som eier hesten og sleden?"

Aleksander ristet på hodet og lot blikket gli over det flotte dyret og den staselige kjøredoningen. Helena bet seg merke i at hesten var sort. Ikke så mye som et hvitt hår kunne sees i hestepelsen, og i sleden var til og med fellen svart. På et vis hvilte det noe dystert over det hele, syntes hun og fikk gåsehud. Det var et tegn. Ennå kunne hun ikke si hva det betydde, men nå skulle de snart møte eieren.

Idet de gikk inn i gangen, kjente de duften av nykokt kaffe og hørte klangen av glade barnestemmer. På kjøkkenet var det så varmt at Helena måtte trekke pusten. Aleksanders far var en hardhaus og hadde arbeidet i skogen frem til for noen år siden, men han likte å ha det varmt. Nå kunne han ha arbeidet som fyrbøter, tenkte hun. Kan hende forsøkte han å ta igjen for alle årene han hadde frosset i skogen. Hun smilte til den gamle mannen.

Aleksanders far var en staut kar å se til. Høyreist og kraftig. Det gikk ikke an å se på ham at han hadde vært mye syk de siste årene, men da han hadde lagt vekk øks og sag, var det som om styggedommen ikke ville slippe tak i ham. Stadig hadde hun vært hos ham med urter og salver som hjalp, men sjelden ble han ordentlig frisk.

"Det er hyggelig å ha dere hjemme igjen," brummet han og satte en unge på hvert kne.

De lente seg inntil ham, og smilene deres gjorde Helena varm. Den gamle mannen var en kjærlig bestefar, men han kunne også være bestemt. Det hadde ikke ungene vondt av, de merket uansett at han var like glad i dem som de var i ham.

Helena kikket bort på mannen som satt på den andre siden av bordet. Hårene på underarmene reiste seg nok en gang. Det behøvde ikke å bety så mye, men nysgjerrigheten var vekket. Hva var det med denne mannen som fikk henne til å få frysninger?

"Dere får hilse på Finnskogpresten," sa Aleksanders far med ett. "Han kommer fra Finnskogen, men for tiden bor han på hotell i Lillehammer."

Mannen smilte. Tennene så unormalt hvite ut i det mørke, skjeggete ansiktet. "God dag," hilste han.

Han rakte frem hånden, og Helena grep den. Hun kvalte et gisp da det stakk til et sted inni henne. Smerten forsvant like fort som den kom.

"Helena," hilste hun lavmælt.

"Jeg har hørt mye om Dem," sa Finnskogpresten.

Helena visste ikke hva hun skulle si, så hun nikket og trakk til seg hånden.

Nå var det Aleksanders tur til å håndhilse på den svartkledde mannen. Ja, for det var ikke bare hesten og sleden som var sort. Støvlene, benklærne, genseren, skjegget, håret – alt var sort – bortsett fra et stort sølvkors som hvilte mot den brede brystkassen.

"Mannen er en prest med spesielle evner," brøt Aleksanders far inn. "Han fikk et kall fra Gud om å reise hit. Det er derfor han er her."

Nok en gang kjente Helena stikket i kroppen, og nok en gang forsvant det nesten med det samme.

"Kan vi få gå ut og hilse på katten?" spurte Vebjørn.

"Det er klart at dere kan det," svarte Aleksanders far og hjalp dem ned på gulvet.

Signe løp mot døren, og like bak henne kom Vebjørn. Snart var de ute i gangen, og det smalt i utgangsdøren. Like etter kunne de se dem løpe over tunet.

"Det har vært stille her mens dere var borte," sa Aleksanders far. "Hadde det ikke vært for at presten stadig har stukket innom, ville dagene blitt lange. Ja, Gunni har også vært her", la han til. "Men hun har det alltid travelt."

Finnskogpresten smilte. Øynene hans var mørke, nesten svarte, de også, la Helena merke til og undret seg over at en Herrens tjener kunne omgi seg med et slikt mørke.

De ble sittende og snakke, og Aleksanders far formidlet mer enn gjerne nyheter fra bygda. Helena sugde til seg alt, men hadde fått en uvelhetsfølelse i kroppen som ikke ville slippe taket.

Hver gang hun gløttet bort på Finnskogpresten, møtte han blikket hennes. Merket han at hun kunne sanse vesenet hans? At hun kunne se dysterheten og mørket i ham?

En slags uro ville slå rot i henne, men hun nektet. Presten var en mann som snart ville dra videre. Hadde han virke som prest på Finnskogen, kunne han ikke gi seg til i Lillehammer.

Likevel, da de et par timer senere gikk mot Klokkestua, klarte hun ikke å slippe tanken på den ukjente mannen. Brått visste hun hva hun følte. Mannen var kanskje prest, men ikke som andre med det samme kallet.

Til toppen

Bøker i serien