Elise bestemte seg for å ta med Johan i kirken denne søndagen. Det var så altfor sjelden de gikk. Da hun var barn, gikk de alltid i kirken på søndager, men nå var det vanskelig å få det til, syntes hun. Johan ville kanskje ikke forstå så mye av prekenen, men han ville kjenne igjen salmesangen, orgelmusikken og stemningen i kirkerommet.

De gikk til kirken i Holstsgate, dit var det ikke langt å gå. Johan trodde han skulle «hjem» til Andersengården og gikk mer energisk enn på lenge. Det var kjente ansikter overalt. Elise nikket og smilte, og Johan lettet stadig på hatten.

Kirken ble helt full, og da organisten begynte å spille, kjente Elise tårene brenne bak øyelokkene. Så mange minner strømmet på, både lyse og vonde. Her hadde Hugo og Jensine gått på søndagsskole sammen. Hun så datteren for seg, smilende, med liv i de vakre øynene og fart i hver bevegelse. Så livsfrisk. Så lysten på livet.

Hvorfor skulle ikke Jensine få leve? Hvorfor skulle hun ikke få oppleve å se Rosalind vokse opp? Få se henne som mor?

På vei ut av kirken da gudstjenesten var over, la hun merke til en underlig, halvgammel mann som sto stille og stirret på henne. Han var uflidd og skjeggete, og skilte seg ut fra alle de andre kirkegjengerne. Hun prøvde å late som hun ikke så ham og fikk Johan til å gå litt fortere. Da de var kommet ut på gaten og vendte seg til venstre for å gå hjem igjen, hørte hun en dyp mannsrøst si navnet hennes. Hun snudde på hodet. Det var den uflidde mannen som hadde stirret på henne!

«Var det noe De ville meg?» spurte hun forbauset.

«Kjenner’u meg ikke igjen?»

«Nei?»

«Jeg er broder’n te Gustav. Gustav Simensen som var fader’n te datterdattera di.»

Det føltes som å få et slag i ansiktet. Hun hadde ikke skjenket den mannen en tanke på mangfoldige år, hadde helst villet glemme at han eksisterte.

«Ja vel,» fikk hun endelig frem. Mer klarte hun ikke å si.

«Jeg er onker’n hennes. Onker’n te Rosalind.»

«Hun aner ikke hvem De er. Hun vet vel knapt hvem som var faren hennes. Rosalind vokste opp hos oss.»

«Jeg veit det. Men jeg er onker’n hennes allikavæl.»

«Hva vil De meg?»

«Hu har gjort det bra, hørte jeg. Er gift med en kar som kjenner noen jeg kjenner.»

«Hvem da?»

«Det kan væra det samma.»

«Mener De venner av Anders? De vet vel at Rosalinds første mann, Leif, døde?»

«Jøss, ja. Jeg kjent’n. Jeg mener han hu er gift med nå. Han som solgte tjuvegods fra hjemmene te jødene.»

Elise kjente hun ble glovarm. Han måtte ha hørt om maleriet. «Der tar De feil. Hvis det er det maleriet som min fostersønn arvet, så tok Anders bare vare på det for ham. Han visste ikke at det var mye verdt.»

«Jeg snakker ikke om no’ maleri. Jeg snakker om alt det andre tjuvegodset.»

«Jeg aner ikke hva De snakker om. Men hvis det er min svigersønn De mistenker, så tar De helt feil.» Dermed snudde hun på hælen og begynte å gå mens hjertet hamret av forargelse.

«Svært så sint du ble, Elise,» kom det forbauset fra Johan.

«Ja, mannen var uforskammet. Jeg var nødt til å svare ham.»

«Jeg synes han sa noe om Rosalind?»

Elise sukket oppgitt. «Broren hans var far til Jensines datter. Han døde under en slåsskamp, og Jensine hadde ikke noe med familien hans å gjøre. Jeg hadde glemt dem.»

«Du får fortsette å glemme det, da.»

Det kan du si, tenkte Elise mørkt. Men hva hadde mannen ment med å snakke om Anders og tyvegods fra jødene?

Hun følte seg uvel resten av søndagen. Først tenkte hun at hun ikke måtte gjøre Johan forvirret og bekymret ved å fortelle ham det, men til slutt klarte hunikke å la være. «Johan, husker du den mannen som snakket til meg utenfor kirken?»

«Ja, det gjør jeg vel. Han var broren til mannen som satte barn på Jensine.»

Elise så forbløffet på ham. «Så flink du var nå!»

«Flink?» gjentok han, fornærmet i stemmen. «Det er jo ikke lenge siden det hendte. Hva var det med den mannen? Likte du ham ikke? Det gjorde ikke jeg heller.»

«Jeg er så redd for at han skal plage Rosalind. Han snakket om noe som var stjålet fra jødenes hjem og solgt.»

Johan så uforstående på henne. «Fra jødenes hjem?»

«Ja, de jødene som døde i fangenskap. Hjemmene deres ble stående tomme, og noen skruppelløse banditter har brutt seg inn og stjålet verdifulle gjenstander, som de har solgt videre og tjent seg rike på.»

Johan ristet forskrekket på hodet. «Det går ikke an!»

«Nei, det går ikke an. Jeg fikk en følelse av at denne mannen som snakket til meg utenfor kirken, mistenkte Anders for å ha vært med på det.»

«Det tror jeg ikke. Anders er ikke slik.»

«Nei, ikke sant? Det tror ikke jeg heller.» Hun smilte lettet. Anders var ikke slik. Broren til Gustav Simensen ville plage henne, kanskje som hevn for det som skjedde for snart 40 år siden!

Til toppen