Sjalusien fikk det til å vrenge seg i Victoria, og hun hadde mest lyst til å skrike at piken skulle la Sølve være. Men hun ble stående. Maktet ikke å trekke til seg blikket og kjente hvordan en vond klump vokste i magen.
 – Victoria, kommer du? 
 – Ja, sa Victoria fraværende, men hun var fortsatt opptatt av paret på den andre siden. Sølve og piken klemte hverandre, før hun steg av isen. Sølve ble stående og se etter henne. Høyreist og kjekk, altfor kjekk, syntes Victoria. 

UTDRAG FRA BOKEN:

Den neste morgenen var Victoria trettere enn vanlig. Det hadde gått flere timer før hun sovnet kvelden før, og hun følte seg som en søvngjenger da hun gikk ned i spisestuen til dagens første måltid. 
 Allerede da hun kom inn i stuen, kunne hun føle fru Vilmersens granskende øyne på seg, og hun krympet seg litt. Fru Vilmersen ville ha et ord med i alt, og det lot ikke til at meget unnslapp hennes oppmerksomhet. Men hun visste ikke hvor Eugenie og Victoria hadde vært kvelden i forveien, trodde Victoria. Eugenie hadde sagt at de skulle besøke en av hennes venninner. 
 Victoria satte seg til bords og spiste pliktskyldig to brødskiver. Maten syntes å vokse i munnen. Hun hadde aldri hatt noen matlyst når hun var trett. Det var som om kroppen brukte det meste av energien på å holde seg våken. 
 – Hvordan er det med deg i dag, frøken Victoria? sa fru Vilmersen etter en tid. 
 – Fint, sa Victoria. – Brødet smaker nydelig, skyndte hun seg å legge til, for hun visste at fru Vilmersen satte pris på at hun likte maten. Fru Vilmersen hadde lagt sin ære i å ansette en dyktig husholderske, hadde Eugenie fortalt. 
 – Det var hyggelig å høre. Det er viktig for meg at du trives her hos oss, og at du spiser godt, sa fru Vilmersen. – Var det koselig på visitten i går?
 – Det var hyggelig, som alltid, mor, skjøt Eugenie inn. – Vi har tenkt å ta oss en tur igjen snart, ikke sant, Victoria? 
 Victoria nikket. 
– Det er fint å bli kjent med nye mennesker, sa hun og så ned på asjetten sin. Det var ikke direkte løgn det hun sa, men hun følte likevel at fru Vilmersen kunne se rett gjennom henne. 
 Etter måltidet skulle hun lære om bordplassering i middagsselskaper. Det var regler for slikt også, og det var viktig at mennesker som ikke kunne utstå hverandre ble plassert langt fra hverandre. 
 Alt i samfunnet handlet om regler, tenkte Victoria, mens fru Vilmersen pratet i vei. Det var regler for bordsetning, for hvordan man skulle te seg i selskaper og ellers, og for hva en kvinne kunne og ikke kunne gjøre. 
 – Hva hadde hendt om en vertinne ikke fulgte reglene for bordplassering? Hun så undrende på fru Vilmersen. 
 – Hva som hadde skjedd? Gode min, det ville blitt skandale, skulle jeg tro. Det er en årsak til at vi må ha det slik. Folk ville snakket ellers, sa fru Vilmersen strengt. 
 – Men hva om noen hadde ønsket å gjøre det litt annerledes? Ville ikke vennene ha godtatt det?  
 – Du er for ung til å forstå dette, sa fru Vilmersen. – Man må føre seg som en dannet kvinne, og det innebærer å ha et øye for detaljer som dem jeg forsøker å lære deg. Bare slik vil du kunne høste anerkjennelse, aktelse og beundring fra andre. Det er ingen som liker en opprører. 
 Når jeg får meg eget hus, skal jeg plassere folk rundt bordet akkurat som jeg selv lyster, tenkte Victoria, mens fru Vilmersen malte videre om skikkene. Det kunne vel ikke gjøre så stor skade?  
 – Hvordan er det for øvrig med kjolene dine, Victoria? sa fru Vilmersen, da dagens opplæring var over. – Du trenger kanskje noen ny, til selskapene i høst?
 – Jeg har fått med penger til å kjøpe flere kjoler, forklarte Victoria. 
 – Mm, vi får se hva du allerede har, sa fru Vilmersen, og fulgte henne opp på værelset hennes. Der så hun over kjolene som hang i skapet, gransket dem, og kastet så et blikk mot Victoria. – Jeg tror vi skal få sydd en ny kjole til deg. Vi får reise inn til Christiania i morgen. 
 – Ja, sa Victoria glad. Hun likte slike utflukter, og gledet seg allerede. Gleden var så stor, at hun ikke la merke til at fru Vilmersen hadde gått bort til kommoden. 
 – Du har skrevet til din mor igjen? Det var hyggelig. Fru Vilmersen strakte seg etter brevet. 
Victoria kastet seg frem for å forsøke å nå det før henne, men rakk det ikke. Med bange anelser så hun hvordan fruen løftet brevarket opp til ansiktet og myste på bokstavene. 
 – Brevet er bare ment for min mors øyne, sa hun. 
Fru Vilmersen sa ikke noe, men Victoria så hvordan munnen hennes snurpet seg sammen. Så senket hun fort brevet og la det på kommoden igjen. Victoria rev det til seg, men det var for sent. Det forsto hun av uttrykket i fru Vilmersens ansikt.