Dette var deres tiende dag i Paris, og de hadde vært tidlig oppe, som de pleide. Først hadde de spasert langs den islagte Seinen og spist ferske croissanter på en kafé ved den venstre bredden. Deretter hadde Carl-Fredrik tatt henne med til et varehus så fasjonabelt og prangende at det mest av alt minnet om et slott.

Kitty hadde fått sin egen ekspeditrise, og den unge kvinnen hadde vennlig fulgt henne fra skodiskene til kjoleavdelingen, og langs meter på meter med parfymeflasker i alle farger og størrelser. Og overalt ble hun oppmuntret til å lukte, kjenne og prøve.

I den øverste etasjen var lyset dempet og veggene kledd med tykke, plommerøde tapeter. Kitty hadde måpt da hun fikk se den enorme mengden av utsøkt undertøy, delikat dandert mellom hvite liljer og sølvkandelabere med tente lys. Hun hadde aldri sett så mye silke og blonde før. Noen av plaggene var så vågede at hun merket at hun blusset helt fra halsen og opp til hårrøttene.

Carl-Fredrik var, som resten av ektemennene, blitt henvist til herrenes lesesal, men først etter å ha vekslet noen diskrete ord med butikkdirektøren. Det var betalingen de hadde snakket om, men det skjønte ikke Kitty før hun skrekkslagen så prislappen på den fotside, hvite minkkåpen hun nettopp hadde forelsket seg i.

«Non, non!» hadde den unge ekspeditrisen sagt da Kitty ville henge den bort igjen. Så da Carl-Fredrik kom for å hente henne litt senere, var hun iført kåpen, og et stort antall esker i rosa og gull sto klare til å fraktes til hotellet deres.

Hun ble rykket ut av tankene da Carl-Fredrik styrte henne inn på en liten restaurant i en sidegate til Champs-Élysées. Den nye kåpen hadde holdt henne varm i den rå Paris-luften, men Carl-Fredrik så frossen ut, til tross for den tykke frakken.

Hun så seg nysgjerrig rundt. Det avlange rommet virket lunt og trivelig. Røde papirlykter hang fra bjelkene i taket, og i stedet for stoler, sto lave sofaer diskret plassert mellom silketrukne skjermbrett. Til sin lettelse så hun at lokalet nesten var tomt. Så vidunderlig! tenkte hun. Støyen og det yrende folkelivet ute på gaten hadde for lengst gitt henne en hamrende hodepine.

En kelner kom ilende bort til dem og bukket høflig. «Madame – monsieur.» Han tok imot yttertøyet deres og slo ut med hånden mot et tomt hjørne. «S’il vous plaît.»

Carl-Fredrik rynket pannen. «Skal vi ikke heller be om et bord ved vinduet, Kitty?»

«Nei, det er fint i hjørnet, Carl-Fredrik,» sa hun fort. «Jeg har fått nok av biler og omnibuser for lange tider.»

«Som du vil, min kjære.» Galant førte han henne mot bordet, der kelneren sto og ventet. «Skal vi spise, eller bare ha kaffe?»

«Bare en kaffe til meg, takk. Pannekakene vi kjøpte ved Triumfbuen, var så mektige.» Hun kvalte et fnis. «Jeg ble visst bedugget av likøren de helte over også.»

«Det heter crêpes,» smilte han og hevet det ene øyebrynet, «og jeg har sett deg betydelig mer påseilet enn dette.»

Hun dasket smilende etter ham. «Må du minne meg på skandalen jeg lagde, Carl-Fredrik? Men tenk at du snakker fransk! Hva mer har du holdt skjult for din hustru?»

«Du skal få se når vi kommer tilbake til hotellet,» hvisket han, med et skjelmsk glimt i øyet.

Hun ble myk innvendig. De hadde hatt flere opprivende krangler etter at de ble kjent, men forsoningene etterpå pleide å bli ekstra lidenskapelige. Her i Paris hadde noe vært annerledes. De hadde vært enige om det meste, og inntil nå hadde elskoven manglet den tidligere gløden. Ble det slik når de hadde fått Herrens velsignelse til å dele bord og seng? Eller hadde hun forandret seg? En ubehagelig tanke slo henne: Kunne rikdom forvandle et menneske? Hun ville ikke at den rebelske lærerinnen skulle forsvinne!

Hun kastet et unnskyldende blikk på kelneren. «Nei, nå kan vi ikke la ham stå og vente lenger, Carl-Fredrik,» sa hun fort. «Vi tar kaffen – og så kveldsmat på hotellet? Det kan ikke bli altfor sent, for jeg skal ut og se på kjoler i morgen.»

De tidde da kelneren kom med kaffen, men da han hadde satt de rykende koppene foran dem, smilte Kitty sitt yndigste smil. «Merci beaucoup!»

Kelneren stammet frem et ingen årsak, og var nær ved å velte en blomsterurne da han bukket seg baklengs bort fra bordet.

«Det var ikke rart at han mistet fatningen, så vakker som du er,» flirte Carl-Fredrik. Så nikket han mot hodet hennes. «Skjønt bak de lyse lokkene gjemmer det seg alt annet enn en uskyldig engel.»

«Hva er det der, da, Carl-Fredrik?» spurte hun kokett.

Han lot blikket dvele ved ansiktet hennes en lang stund. Så grep han hånden hennes, førte den til leppene og kysset den inderlig. «Det er en utspekulert, gal, deilig kvinne, som jeg elsker over alt i verden.»

«Hva skal vi kjøpe med oss til Haakon?» spurte Kitty da de sto ute på fortauet og speidet etter en drosje. Gatelyktene var tent, og ettermiddagstrafikken var tett, med ramlende vogner, og hester som la på ørene når automobilene tutet hissig for å komme forbi.

«Forretningen ved hotellet selger noen fine tinnsoldater,» sa Carl-Fredrik høyt, for å overdøve bråket. «Se, her kommer det endelig en bil, og den er visst ledig.»

Kitty sank tilbake i det skinntrukne setet. Tenk at en vogn kunne gå helt av seg selv! Det var fortsatt så forunderlig at det kriblet i magen. Og utenfor fløt den reneste eventyrverden forbi. Det lyste og funklet fra tusener av lys – fra kafeer, hoteller og bygninger store som palasser.

Først da de hadde kledd seg om, og nøt et glass champagne i hotellets speilsalong, tok Kitty opp tråden igjen. «Mest av alt ønsker Haakon seg en katt, Carl-Fredrik.»

Han slapp den mørkhudede pianisten med blikket. «Det går jo ikke, Kitty. Mors hunder hater katter.»

«Men kunne den ikke bo i tjenerfløyen?» Hun strakte seg over bordet og grep hånden hans. «Å, kan vi ikke overraske ham med en kattunge når han kommer hjem?»

«Når han kommer hjem? Hva mener du med det?»

Kitty svelget. Hun hadde ennå ikke fortalt at hun hadde trosset beslutningen hans om å holde Haakon borte fra Bjørnstad. Nå var det ingen vei utenom.

Til toppen