Forfatter: | Yvonne Andersen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2015 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Årringer |
Serienummer: | 18 |
ISBN/EAN: | 9788202471224 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Yvonne Andersen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2015 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Årringer |
Serienummer: | 18 |
ISBN/EAN: | 9788202471224 |
Kategori: | Romanserier |
Fødselen er i gang, og det verst tenkelige har skjedd: Silja er alene på herregården med barnepiken og herr Bøchmann. Hun kjemper seg gjennom de smertefulle riene, fra barnepiken er det ingen hjelp å få og herr Bøchmann nekter å hente legen.
«Få ungen min … vær så snill … få ungen.» Hun strakte armene ut, men kjente hvor svak hun var. Hun var ikke engang sikker på om hun maktet å holde barnet.
«Gjør det De må,» snerret baronen. «Jeg skal ta meg av henne.»
Forferdet så hun at svigerfaren kom mot henne med et tau i hendene.
Silja lå skrekkslagen med hamrende hjerte, og for en stakket stund gjorde hjerteslagene mer vondt enn riene. Det var i hvert fall slik det føltes da hun hørte dunkene fra baronens stokk ute i gangen.
Lyden stanset utenfor døren, og hun hørte stemmer. Jo, det var den lavmælte, litt monotone stemmen til den gamle barnepiken, som hadde fått tilnavnet Satans søster av kokka nede på kjøkkenet. Men uansett hvor mye hun anstrengte seg, klarte hun ikke å skjelne ordene. Hjerteslagene overdøvet alt. Men det var en lyd som trengte gjennom frykten, en skranglete, metallisk lyd. Hva kunne det være?
Hun lukket øynene, ville ikke se. Og det behøvde hun ikke heller. Hun visste hvem som kom og hvorfor. Det var derfor frykten spredte seg i henne som etsende syre. Hun var alene i huset bortsett fra den nye barnepiken og baronen. Husholdersken og hennes mann, stallmesteren, hadde fri og hadde reist på besøk til hans søster ved grensen. Også kokka hadde fri. Barnet ville komme fort, og hun var kjent med den slags. Jo, hun hadde vært med på fødsler før. Fem barn lå døde i kald jord på en kirkegård i Kristiania.
Det isnet i årene da hun tenkte på det stallmesteren hadde funnet ut om frøken Skogvoll, som hadde levd sitt voksne liv i Kristiania og aldri giftet seg. Det stallmesteren ikke hadde funnet ut, var om dødsfallene var blitt en sak og om barnepiken hadde vært i politiets søkelys. Silja kunne ikke huske at det hadde stått noe om en barnemorderske fra Kristiania med aner fra Lunderskog i avisene, eller om det hadde gått på folkemunne. Hun trengte ikke gå lenger enn til nestuen, til Mas-Karin. Der fikk hun greie på alt som hendte. Hun husket at faren en gang hadde sagt ved morgenmaten, at det var å skusle bort penger å kjøpe avisen Tyriflisa. Det var som regel gammelt nytt, det som sto der, i og med at de hørte om alt som hendte fra Mas-Karin.
Et nytt smertehelvete var på vei, kjente hun. Det begynte som en svak murring som steg i styrke og endte med at hun klorte fingrene i det krøllete lakenet og spente kroppen i en bue. Hun bet tennene sammen for ikke å skrike. Det skulle hun i hvert fall ikke gjøre. Nå måtte hun konsentrere seg og prøve å gjøre alt riktig. Hun prøvde å huske alt hun hadde prentet inn i hodet på Mari, da venninnen lå i skurlageret og skrek besvergelser over både Satan og Simon.
Var det for tidlig å presse? Hun visste ikke. Det gjorde så inderlig vondt, og hun ville ha det overstått.
Så gikk døren opp, akkurat idet smerten avtok. Hun klarte ikke la være å se mot døråpningen. Pusten gikk i hiv, og nattkjolen klistret seg klamt til kroppen.
En liten, vever skikkelse i svart med et stort sølvkors hengende om halsen, og med alvorlig, kopparret ansikt kom stillferdig inn i rommet. De hule, mørke øynene søkte seg raskt til henne.
Det var en frykt i seg selv bare å se dette vesenet, som Gud hadde vært så slepphendt og uheldig med da han skulle støpe det i formen, som Mas-Karin pleide å si om sitt eget utseende. Desto reddere ble Silja da hun fikk se hva kvinnen bar med seg i høyre hånd. Det var en sinkbøtte med håndtak.
Det var den lyden jeg hørte, den metalliske, skramlende lyden. Å gud, nei … de har virkelig tenkt å gjøre det. De har tenkt å drukne ungen min.
Hun akte seg nærmere sengegavlen, men det gjorde vondt i hele kroppen. Hun merket at det begynte å skorte på kreftene. Hun visste at hun måtte spare på det lille hun hadde igjen for å få ut barnet.
Panisk kikket hun forbi barnepiken, men nå kom svigerfaren til syne i døråpningen. Han kom ikke inn og hadde ansiktet vendt bort, som om det var krenkende for ham å se en fødende kvinne. For det var vel neppe av sømmelighet eller av hensyn til henne.
«De vet hva De har å gjøre, frøken Skogvoll,» sa han kort og snudde seg i døren.