Barnerov (Heftet)

Serie: Bueskytteren 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bueskytteren
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202737467
Kategori: Romanserier
Omtale Barnerov

Vidar Bengtssønns menn dukker brått opp i Verran. De slår ned Rite, lar henne ligge igjen livløs i snøen og røver med seg sønnen hennes. Kolrun står maktesløs tilbake.

Juta kjente Kolrun såpass at hun fryktet hun skulle grave seg ned under et fjell av innbilt skyld. Det ville ikke tjene til noe godt.
«Hør her,» sa hun iskaldt. «De er tre menn, minst én med en armbrøst, og jeg vil tro det venter flere på dem et sted. De må jo ha hester og utrustning for å reise over fjell.»
Hun visste at dette måtte Kolrun selv ha forstått.
Likevel satt Kolrun med et drag av trass i ansiktet og begynte å gjenta det hun hadde sagt: «Jeg skulle ha …»

Til toppen

Andre utgaver

Bueskytteren 6
Bokmål Ebok 2022

Flere bøker av Willy Ustad:

Utdrag

Kolrun gren stygt og begynte å klatre. Et sted var de, og hvor det enn var ville sporene deres føre henne til dem.
Men det måtte skje før de nådde et sted der de hadde hester og kanskje flere menn. Til fots i snøen kunne hun ikke følge menn til hest, ikke om de hadde en sti å følge.
Tanken ble en besettelse. Den fylte henne til siste trevl og fikk henne til å skynde seg uten å tenke på faren for å falle. Med ett gled hun, og da hun kjente suget fra stupet under seg, kom den kalde forstanden tilbake – den som hun hadde trodd var en del av henne selv.
Hun kunne ikke falle nå. Det ville kanskje drepe henne, kanskje skade henne – og det ville la mennene som hadde røvet både barnet og ungjenta slippe unna.
Kolrun visste det med ett at den kalde forstanden hadde kommet tilbake til henne, fordi hun hadde forstått innerst inne at hun satte seg selv i livsfare uten at det gavnet noen.
Hun saknet den ville krafsingen i snø og mot berg, og hun roet pusten som hadde gått i dype raspende hiv.
Krafsingen og kavingen av de som hadde fart fram før henne hadde flådd berget for snø noen steder, men røtter og busker de hadde grepet tak i var revet halvt løse. Tanken på at det var slik med vilje streifet henne – at røttene og buskene ikke ville holde henne …
Hun begynte å bevege seg med grep og fotfeste bare mot fjellgrunn – og unngikk løs mose og trevlete busker. Hvert håndfeste ble gransket, og ofte stanset hun og holdt seg urørlig og lyttet.
Dersom noen ventet rett over henne nå, kunne det bety døden. Hun hadde buen på ryggen, og slapp hun taket med begge hender, ville hun være midt i fallet før hun nådde den.
Men over henne var det stille – helt stille.
Stup ble til skråning, faren for fall ble mindre, og hun fór på alle fire som et rasende dyr i snøen og kjente at pusten gikk for hardt, men truet seg selv til å tro det ikke gjorde noe.
Men så brått, som når en når toppen av en bratt trapp, ble landskapet flatere. Det skrånet bare videre oppover i en jevn bakke, og sporet hun fulgte dreide ørlite mot høyre igjen.
Kolrun lyttet – hun burde høre dem nå, for skogen var ikke så tett og lyder skulle bære godt her. Likevel hørte hun ingenting. Hun fortsatte å gå, og da pusten hadde roet seg, begynte hun å løpe igjen.
Bare halvannet hundre skritt innover løp hun på restene av en slags leir. De hadde bygget små, skrå skjermer av greiner og ligget på senger av granbar. Hun så ingen rester av bål, så Vidar Bengtssønn hadde nok forbudt dem å gjøre seg synlige ved å gjøre opp ild.
For visst var det Vidar Bengtssønns menn. Bare for ham var det viktig å ha Halle, så han kunne vise Halle fram på tinget og si at dette var arvingen, for mor hans rømte …

Til toppen

Bøker i serien