Barnetro (Heftet)

Serie: Barn under månen 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Barn under månen
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202614539
Kategori: Romanserier
Omtale Barnetro

Günther drømmer om en stor ungeflokk, og Maren unnlater å fortelle ham om doktorens advarsel. Samtidig sprer ryktene seg om en fremmed mann i distriktet.

Line og Truls blir mer og mer betatt av hverandre. Truls er redd for at Karl Granum skal skjønne hva som er i gjære, men en kveld faller de for fristelsen til å tilbringe natten sammen.

Truls vakler et øyeblikk. – Faren din …

– Hysj. Line kysser ham. – Vi er voksne, Truls. Vi trenger ingens samtykke.

Han vil protestere, men i neste øyeblikk klarer de ikke å stanse.

Et par øyne stirrer på de to unge gjennom vindusglasset, en munn formes til en grimase og hviskende ord slipper ut mellom smale lepper. Så trekker skikkelsen seg hastig vekk …

Til toppen

Andre utgaver

Barnetro
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Brita har lagt Lise, og nå er hun på vei ut i vedskjulet for å fylle opp vedkurvene til kjøkkenet og soverommet hun bruker. Snøen og isen knaser under støvlene hennes idet hun skynder seg over tunet. Hun trekker til seg den friske vinterluften, hun har alltid likt denne årstiden.

Først bærer hun den ene vedkurven inn på kjøkkenet. Deretter tar hun den andre med seg opp på soverommet. Det har ikke vært nødvendig å fyre her inne før nå, det vil bli deilig med en liten lunk.

Brita setter seg på knærne og legger inn vedpinnene. Så krøller hun sammen noe avispapir og dytter det innunder veden. Tennstikken gir fra seg en fresende lyd før den lille flammen tar tak i papiret, så brenner det litt, før det igjen slukner.

Hun sukker og stapper innpå enda litt papir. Etter å ha fått fyr, lener hun seg frem og blåser. Så setter hun seg brått opp. Hva var det for en lyd? Kommer det noen? Hun låste da døra? Brita reiser seg og går ut i gangen, kikker nedover trappen mot hallen, men ikke en bevegelse kan høres nedenfra. Nå må jeg gi meg med å tulle, tenker hun og går tilbake til soverommet. Det er stillheten som driver gjøn med meg.

Enda en gang prøver hun å få fyr i ovnen, men heller ikke denne gangen har hun hellet med seg. Ovnen har ikke engang blitt lunken, når hun med et stønn reiser seg. Det eneste lyset som slipper inn på soverommet, er gjennom dørgløtten og fra oljelampen hun satte fra seg i gangen. Hun kikker mot Lises seng, og med ett stivner hun. Var det ikke en skygge borte ved barnesengen?

– Nei, Brita! Hun snakker strengt til seg selv. – Du har lidd av forfølgelsesvanvidd siden du kom hit, nå må du ta deg sammen! Likevel, når hun vender ryggen til rommet, synes hun igjen å føle et blikk i ryggen. Hun kniper øynene hardt sammen. Det er Rasmus’ skyld, tenker hun. Det var han som snakket om at det spøker her, og nå greier jeg ikke å skille fantasi fra virkelighet.

Så går hun raskt bort til Lises seng og løfter barnet opp. Om hun ikke våger å være her selv, så skal heller ikke Lise overlates her alene, tenker hun nervøst. Uhyggen henger fremdeles omkring henne idet hun kommer inn i stua. Lise våkner ikke når hun leggerhenne på sofaen. Hun pakker et ullteppe rundt henne, så legger hun i ovnen på kjøkkenet før hun sveiver i gang grammofonen og setter seg tungt ned i en ørelappstol i brunt skinn. Musikken gjør det lettere å puste, og Brita blir sint på seg selv. Hun kan ikke holde på slik om hun skal bli boende her!

Men hva om det virkelig er slik at det spøker? Hun svelger og lukker øynene, prøver å la musikken fylle kroppen og sansene, men de vonde tankene har kommet for å bli.

Da lyder et smell fra annen etasje. Brita skvetter opp fra stolen og stirrer vettskremt på døra som fører ut til gangen. Hun prøver å overbevise seg selv om at det må være en av de mange kattene i distriktet som har kommet seg inn, men hun vet at det ikke er tilfellet. Hun låser alltid døra etter mørkets frembrudd.

Hun våger nesten ikke å puste, hjerteslagene fyller hele kroppen, og musikken blir til irriterende støy. Det er som om beina selv finner på at hun skal gå bort til døra, og hendene løfter seg og legger seg om klinken. Det jamrer så vidt i de usmurte hengslene, og Brita er sikker på at hvert eneste hår på kroppen reiser seg idet hun trår ut på filleryen i gangen.

Hun blir stående og lytte. Pusten går anstrengt, som langt borte fra hører hun musikken fra grammofonen. Det er som om en fremmed kraft driver henne mot trappen. Hun legger hånden på gelenderet …

Til toppen

Bøker i serien