Hesten stanset ikke før de kom til Framstad. "Jeg har forhørt meg om hvor det er best å fiske," utbrøt pleiersken idet hun hadde bundet hesten til et tre.

"Jeg kan ikke fiske herfra," sa Ivar og hadde nok en gang mistet humøret. Fisking var det han aller minst hadde tenkt på etter at han ble syk. "Hvordan har du tenkt at vi skal få til dette?"

"Jeg har fått låne kjerra kjøpmannen bruker når han flytter på tunge varer. Den er akkurat passe stor til at du får plass på den. Stødig er den også, og stien er fin. Det går lett å dra deg."

Ivar kvalte et sukk. Han pleide ikke å ha noe imot å være sammen med henne, men nå var hun altfor ivrig.

Da han endelig satt i kjerra, ga hun ham fiskestengene og neverdåsen med mark. "Du kan holde dette, så skal jeg få deg ned til fiskeplassen."

Hun slet seg bortover, og da de stanset på det stedet hvor fiskerne ofte slo leir, strålte hun over hele fjeset.

"Det er enda et stykke ned til elven. Har du tenkt å dytte meg uti?" Ivar smilte skjevt av sin egen morsomhet.

"Jeg skal hjelpe deg til elvekanten, så skal jeg hente maten jeg tok med."

Ivar svarte ikke, men åpnet markdåsen. Han trædde mark på kroken, og hun dro ham det siste stykket ned til elven. Det var gjørmete, og terrenget skrånet, men han festet seg ikke ved det. Kjerren var tung. Den sto støtt nok.

"Da får du se om du får napp, så skynder jeg meg tilbake til hesten."

Den unge kvinnen virket urolig med ett, syntes han, men fant ikke noe underlig ved det. Hun hadde hatt litt av et slit med ham i dag. Hun var snill, og han burde ha vært mer takknemlig, men han lengtet fortsatt hjem. Da han var yngre, hadde han ofte fisket sammen med Elias, men det hadde skjedd noe med ham i løpet av årene, og han hadde mistet lysten.

Pleiersken burde ha spurt ham og ikke bare bestemt, tenkte han med ett og kastet et blikk mot broen, hvor to svartkledde kvinner var på vei mot Neby. Som om de skulle i begravelse, tenkte han og grøsset.

Ivar gjorde et kast, og kroken føk gjennom luften før den landet i elvevannet med et plask.

"Har du fått napp?"

Han snudde seg og ristet på hodet til pleiersken, som sto like bak ham. "Nei, det er tross alt midt på dagen. Fisker biter ikke da, men det er hyggelig å være her," innrømmet han.

"Det er fint, og snart skal vi spise. Jeg har tatt med meg mye godt." Hun ga seg til å stable noen bjørkekvister i steinringen på hvileplassen. "Det er koselig med et bål," fortsatte hun blidt.

Ivar svarte ikke, men kikket på duppen. Han hadde vanskelig for å tro at fisken ville bite, men kunne alltids sitte der en stund til. For hyggens skyld.

Solen brant i ansiktet, og han myste mot den andre bredden og gårdene bakenfor. Der oppe lå Lia, hans store stolthet.

En liten stund lukket han øynene, trakk pusten dypt og så frem til å se Brede igjen. Grete også, enda han ikke hadde rukket å bli kjent med henne. Ikke engang navnet hennes hadde han fått være med på å bestemme. Marit hadde nok en gang overstyrt ham, men han hadde bestemt seg for ikke å si noe. Så snart han klaget på noe, ble det uro i heimen. Det skulle han forsøke å få en slutt på.

Brått beveget kjerra seg, og han sperret opp øynene.

Til toppen