Naja Marie Aidt mottok Nordisk Råds Litteraturpris for en samling noveller som er kunstferdig hemningsløse. Vanvittig prisverdige er de!

Av Lars Bukdahl, kritiker, Weekendavisen, Danmark

De første linjene i den første novellen, altså mesterstykket «Bulbjerg», i Naja Marie Aidts novellesamling Bavian, som i 2007 ble belønnet med de danske kritikernes Kritikerpris og i 2008 med selveste Nordisk råds litteraturpris sier alt:

«Plutselig befant vi oss midt i et overraskende landskap: lysende hvite sandbakker på alle kanter, forblåste små trær som sto og vred seg under den store åpne himmelen.»

Det er slik vi skal lese Aidts noveller: Igjen og igjen befinner vi oss plutselig i et overraskende landskap, som hver eneste gang viser seg å bare være den legemliggjorte hverdag, der mennesker står og vrir seg, som forblåste, små trær. Det er på en og samme tid ganske alminnelig, nesten trivielt, og også vilt dramatisk, til og med melodramatisk.

Som nå for eksempel «Bulbjerg», der en mann, en kvinne og deres adopterte sønn ikke finner veien under en sykkeltur til det – tro meg – ikke spesielt Edgar Allan Poe’ske Bulbjerg ved Vesterhavet på Jylland; ingen ende på mørke hemmeligheter om bedrag og begjær og besettelse som virvles opp og fram i lyset der de står, in the middle of nowhere, med guttens liv i hendene. Det er verre enn Poe: ikke gotisk uhyggelig, men virkelig uhyggelig. Og jeg kjenner ikke en mer gruoppvekkende setning enn den siste i novellen: «Du hadde ikke en gang hentet hunden.» For det er alltid en hund som ikke er hentet på veien til Bulbjerg. Det er sånn det plutselig er.

Også umerkelig langsomt, men sikkert, kan en hverdag bli ikke-hyggelig, som for eksempel i bokens siste novelle, «Myggestikk», der noe som ligner på et myggestikk utvikler seg til en livstruende sykdom som legger en trygg, meningsfull eksistens fullstendig øde, noe leseren ikke får lov til å tolke mer allegorisk og oppbyggelig enn som så: Den skjer bare, den tilintetgjørelsen, forbannet nok. Satt i dødelig gjenkjennelig hverdag går bokens personer ut av sitt gode skinn, blir helt ute av seg og forblir ut av seg selv. Da kona blir anklagd for nasking av godteri går en mann amok med rettferdig harme. Da en kvinne oppdager en gammel flamme på en «Konferanse» blir hun hysterisk av fortrengt lidenskap.

Naja Marie Aidt (født i 1963, debuterte i 1991) ble i begynnelsen av karrieren sin rost og patronisert og sjikanert for å, i motsetning til sine 90-tallsgenerasjonskollegaer, som eksperimenterte (snilt!) med kortprosa og saker, å skrive sjanger-rene dikt og noveller. Men etter at hun i et kostelig collageverk, Balladen om Bianca (2002) ut-eksperimenterte alle sine konkurrenter, er hun nå tilbake i de rene, gode, gamle sjangrer, denne gangen for å – i flammende aksept – sprenge dem nye igjen: I den flunkende nye diktsamlingen Poesibog (2008) (krev en oversettelse nå, nordmenn!) er det poesien det går ut over, og i novellesamlingen Bavian er det novellen som med presis og virvlende virtuositet – splintrende vitalt! – går ut av sitt gode skinn og blir leselig som aldri før: Plutselig ligner novellen OSS igjen; som det videre står i begynnelsen (til slutten!) på «Bulbjerg» (den beste novellen som er skrevet i Norden det siste tiåret, tør jeg påstå):

«Vi hev frydefullt etter pusten, som om vi kom opp etter luft etter altfor lang tid under vannet. Vi stanset og så oss omkring, vi myste etter å ha holdt blikket fast ved grusveien og bartrærnes mørke så lenge. Selv duften her var annerledes, salt og frisk, havet måtte være like ved nå. Men vi hadde for lengst mistet retningen. Vi syklet i ring.»

Ny giv til villfarelsen!