Ingrid skjøv datteren foran seg bortover gangen og stanset utenfor en dør. 
– Nå må du være snill pike og leke på rommet ditt mens jeg snakker med damen, sa hun mildt, men bestemt. 
Jenta kastet et blikk på Julie, før hun snudde seg og så på moren. 
– Hvorfor kan jeg ikke være sammen med dere? Underleppen hang ned i en misfornøyd geip.
– Fordi jeg sier det, sa Ingrid. – Gjør som jeg sier nå!
Jentungen sukket og gikk motvillig inn på rommet. Ingrid lukket døren og snudde seg mot Julie. 
– Bli med meg, sa hun avmålt, men ikke uvennlig. 
Julie fulgte etter Ingrid inn i en stor, lys stue med elegante, vakre møbler. Hun kikket seg fort rundt. Ingrid hadde god smak, tenkte hun anerkjennende. 
– Vær så god og sitt, sa Ingrid og pekte på en sofa med snirklete ben, trukket med rød fløyel. Ved siden av sto en grønn plante på en stor pidestall i marmor.
– Takk, sa Julie og satte seg. 
Ingrid satte seg i stolen overfor henne og foldet hendene i fanget. En ring med en vakker diamant prydet den høyre ringfingeren. Neglene var velstelte, men Julie kunne ikke unngå å se den tykke, knudrete huden på hendene. Den minnet om brannskader. Ingrid mønstret Julie med vaktsomme øyne. 
– Hva vil De meg? spurte Ingrid. 
Julie hørte en svak skjelving i stemmen hennes.
– Jeg var på vei hjem da jeg så Dem og Deres mann på gaten i går. Hun rødmet og kjente det prikke i ansiktet av skam. – Jeg vet det ikke var pent gjort av meg, men jeg fulgte etter dere. Jeg bor like i nærheten, forstår De, så det var ingen omvei. Julie trakk pusten. Hun bestemte seg for å gå rett på sak. – Jeg er Hilmars hustru.
Ingrid ble blek. 
– Hilmars hustru? gjentok hun. 
– Ja, sa Julie.
– Hvor bor dere? 
Stemmen var lav og hes. Julie hørte at hun skalv.
– Vi bor i Oscars gate. 
– Jeg vet ikke hvor det er, sa Ingrid. – Men jeg forstår ikke, hva vil De meg? Og hvordan visste De hvem jeg er? 
Julie smilte forlegent. 
– Jeg kjente Dem igjen med en gang jeg så Dem, selv om det er noen år siden sist. De har ikke forandret Dem så mye, bortsett fra frisyren og klærne. De bodde på hotellet min mor drev. Jeg var piken som tok imot Dem og det lille barnet Deres da De kom og ba om et værelse den kvelden. Etter krigen.
Ingrid nikket. 
– Ja, nå kjenner jeg Dem igjen, sa hun og smilte. – Jeg husker at De tok vel imot oss. 
– Jeg er ikke her for å lage vanskeligheter for Dem, men da jeg så Dem på gaten, visste jeg at jeg måtte snakke med Dem. 
Ingrid smilte svakt. 
– Det overrasker meg likevel at De kjente meg igjen. Men jeg forstår fremdeles ikke hva De vil. Hun så spørrende på Julie. 
Julie trakk pusten før hun fortsatte: 
– Jeg kom på grunn av Hilmar. Jeg skal gå rett på sak. Tilgi meg, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til likheten med din datter. Er Hilmar hennes far?

Til toppen