Ditlef gikk tydeligvis i egne tanker, for han hadde ikke sagt noe på en stund. «Kanskje vi ikke skal snakke for hardt til Emme for at hun ikke adlød deg,» sa han til Lucie.

Hun var enig i det. Det hele var over snart, for datteren ville nok gjerne hjem igjen nå som hennes kjære far hadde kommet tilbake til dem. Emme var så knyttet til Ditlef. Lucie gledet seg til å se datterens ansikt når hun oppdaget faren. Bare han nå ikke skulle reise ut igjen … hun måtte gjøre alt hun kunne for at han ikke sto på det dumdristige forsettet sitt om å reise rundt på måfå og lete etter Lars’ datter. Det var øvrighetens oppgave, var det ikke?

Domkirkens tårn raget over den lave trehusbebyggelsen. Da den gule bygningen ved siden av kom til syne, smilte Ditlef.

«Guttene er vel på skolen nå. Vi kunne gått innom der når vi har hentet Emme, og bedt om at de må få gå tidligere i dag, slik at hele familien er samlet.» Ditlef så på skolebygningen mens de passerte den.

«Det kunne vi,» sa Lucie, men kun om de hadde tatt farvel med faren hennes. For Ludvig hadde vært på Rakkerhaugen for åtte dager siden og snakket med nattmannen. Det var stor mulighet for at han ville kjenne igjen prokuratoren som var med dem.

«Har Ludvig og Bastian skikket seg vel?» spurte Ditlef med forventning i stemmen.

«Det har de,» sa Lucie. «De finner på sprell, de som alle andre, men de er gode, lærenemme gutter som du kan være stolt av.»

«Sprell?»

«Ludvig fikk straff forrige mandag fordi han sammen med noen andre peblinger hadde vært på Emmaus i skoletiden. Det var stokkeslag på armen, men det ble avbrutt da jeg kom for å si at jeg måtte reise til Klara i Fane.»

Lucie følte et stikk av skyld fordi hun hadde reist fra dem på den måten, men sa til seg selv at det nok gikk bra. Det var ikke første gang de hadde fått smake stokken på skolen.

Ditlef virket tankefull. Han hadde aldri lagt hånd på noen av sine barn, og hadde høstet misbilligende blikk fra degnen da han fikk vite at guttenes far ikke tuktet dem hjemme. Ditlef hadde også forbudt de ansatte ved latinskolen å gi sønnene hans korporlig straff, men det kunne ikke degnen godta. Ingen peblinger kunne bryte regler og gå ustraffet fra det.

«Jeg får ta en alvorsprat med dem. De er altfor unge til å gå på skjenkestuer,» sa Ditlef om den saken.

Ved den store bispebrønnen så Lucie to unge piker som hun syntes lignet på dem Emme hadde sittet sammen med på Signes Hus. Den ene hadde eggehvitt hår og var så blek at hun nesten lyste opp i alt det grå. Den andre var liten og lav. Lucie nøyde seg med å nikke og smile i deres retning, før de gikk det siste stykket til Signes Hus. Det var best å snakke med Tilly, eller Helle, for hun hadde oppsyn med alle lemmene på huset.

«Vi går i forveien, så kan dere begynne å losse kjerren. Sett alt sammen på bakplassen. Lemmene kan hjelpe med å bære det inn,» sa Lucie til faren, som nikket.

Ditlef fulgte haltende etter, og hun så i øynene hans at han var opprømt ved tanken på å se Emme, og muligens Tilly, igjen.

Inne satt alle kvinnene i grupper. De fleste holdt på med håndarbeid, mens andre ammet sine barn eller lekte med dem som var litt større. Kvinnene så opp og nikket da de kjente igjen Lucie. Emme var ikke blant dem, og Tilly var heller ikke i storsalen. Elisabetta var ikke å se, noe som fikk Lucie til å håpe at den fule kvinnen likevel ikke hadde satt sin fot her denne uken.

Ute fra kjøkkenet lød det stemmer.

«Jeg synes jeg hører Tilly,» sa Lucie og gikk mot kjøkkenet.

En liten gutt trillet ballen sin rett foran henne, og hun stanset og plukket den opp, slik at ikke Ditlef med sitt vonde ben skulle snuble i den. Med et smil ga hun den til pjokken, som løp tilbake til sin mor ved langbordet.

«Er frøken Tilly der ute?» spurte Lucie guttens mor.

Kvinnen ristet på hodet. «Frøken Tilly er ikke på huset, men Helle er der.»

«Takk,» sa Lucie og gikk inn på kjøkkenet. Der sto Helle sammen med to kvinner og hakket opp kål. Det luktet kålstuing fra grytene som hang i gruen.

Alle tre neide da de så de to gjestene.

«Fru Lucie, og … herr Lyche. Velkommen hjem,» smilte Helle forfjamset og neide.

«Signe dagen, Helle,» smilte Lucie og nikket til de to andre, som også neide. «Signes Hus har fått en kjerrelast med mat i almisser fra en dannemann ved navn Hope. Det befinner seg på bakplassen nå. Vil du sende noen ut for å bære det inn?»

«Å, det kommer godt med!» utbrøt Helle og smilte strålende. Hun snudde seg mot de to andre kvinnene. «Gå og hent Pinka og Inger Johanne, så hjelper dere til.»

Da de tre ble alene igjen, spurte Lucie: «Hvor er frøken Tilly?»

«Jeg vet ikke, fru Lucie. Hun har knapt vært her etter at hun kom tilbake til byen.»

«Å?» Lucie ble paff, for det hadde hun ikke ventet. Hun snudde seg mot Ditlef og forklarte. «Tilly var svært oppsatt på å reise tilbake til Bergen igjen, og som jeg sa, ventet hun ikke engang til Klara sovnet inn.»

«Når var Tilly her sist?» spurte Ditlef med rynket panne.

«Frøkenen var innom her forleden og spurte etter den nye piken, men etter det har hun ikke vist seg. Ikke engang til predikenen på bededagen dukket frøken Tilly opp, enda hun alltid deltar der sammen med oss.»

«Hvilken pike spurte hun etter?» spurte Lucie, nesten før Helle hadde snakket ut. Hun visste svaret, men måtte høre det fra Helles munn.

«Elie Garverdatter.» Oppasseren la hodet på skakke. «Er det noe galt, fru Lucie?»

Lucie ble kald innvendig. Dette likte hun ikke. Verken Tilly eller Emme befant seg her. Hvor var de da?

Til toppen