– Jeg har vært forlovet tre ganger, frøken Gare, sa den unge kandidaten, og så henne hele tiden inn i øynene. – I samtlige tilfeller viste det seg å være en feilbedømmelse.

Hun tok sjansen på å erte ham. – Vanskelige kvinner eller en krevende mann?

– Jeg er meget omtenksom og høflig, sa han langsomt, – men jeg liker at en dame er dannet og har gått i god skole. At hun kan ... ja, at hun vet hva som sømmer seg for en frøken av god stand.

– Jeg har bare gått på vanlig allmueskole og deretter jordmorskolen, herr Lund.

– Jeg tåler en spøk, så lenge den ikke er ondsinnet.

– Unnskyld?

– Noen sa at De visste å svare for Dem. At De ikke blir svar skyldig særlig ofte.

– Så Ola mener at jeg er nebbete og har en giftig tunge?

Hun klarte å si det uten å le. Dette begynte å bli interessant, men samtidig var hun brydd. Hva i all verden hadde Ola sagt til herr Lund? Hadde han rett og slett «lovet» henne bort? Var det slik at den unge mannen slett ikke dummet seg ut hvis han gjorde seg kjent med henne? Ville Ola hevne seg for at hun hadde skjøvet ham fra seg da han var nærgående? Når det gjaldt den mannen, var det lite som forundret henne.

Ole Henrik Lund svarte så fort og detaljert at hun mistenkte ham for å prøve å tåkelegge kjensgjerningene. Hun hadde lært å være mistenksom når folk forklarte ting med unødig mange ord.

– Nei nei nei. Han sa at De var belest og veloppdragen, og at De hadde satt Dem inn i mange slags samfunnsforhold.

– Det sa han sikkert, smilte hun. – Han hadde kanskje også tanker om at jeg fremdeles trasket rundt som gammel jomfru?

– De er ikke gammel!

– Takk. Da er vi enige om det. Fortell heller litt om Dem selv, herr Lund. Jeg er sikker på at De er en spennende person.

Innspillet traff rett i blink. Han var som så mange unge menn, han likte å snakke om seg selv. Han fortalte litt om oppveksten på sorenskrivergården, om skoledagene, om rivalisering med søsken, om tiden på allmueskolen og på juridisk fakultet i Kristiania, om sykdommen og overgangen til medisinstudiet.

– Jeg har hørt at slike studier er anstrengende, og at det er mye å lese, sa hun. – De blir ikke syk av det, da?

– Det hjelper å være interessert, sa han. – Er det sant som noen sier, frøken Gare, at legekandidater ofte knytter seg til sykesøstre og jordmødre?

– Det har nok hendt, innrømmet hun. – Men de er vel stort sett jevngamle.

Hun merket at han beveget seg nærmere henne, så tett at hun kjente ånden hans mot ansiktet.

– Jeg vet at De kunne ha vært legefrue nå, sa han langsomt.

Hun lo så høyt at folkene på storverandaen avbrøt seg selv og stirret på dem. – De sier ikke det? Da vet De mer enn jeg.

Han gjorde store øyne. – Nå er De hemmelighetsfull, frøken Gare! Jeg har allerede hilst på doktor Kleistmann, og ...

Dette var dråpen! tenkte Gjertrud. Jeg skal drepe Ola! For selvsagt var han kilden. Hun hadde virkelig trodd at han hadde glemt den gamle historien for lenge siden – og det hadde han kanskje også, helt til hun skjøv ham fra seg etter potetplukkingen i høst og gjorde ham hevngjerrig. Nå klarte hun ikke å le av det lenger. Hun hadde ikke lyst til å vite hva mer Ola hadde vrengt ut av seg.

Hun ga kandidaten et strengt blikk. – Herr Lund, nå er De både urettferdig og uforskammet. De gjør Dem til talerør for en annen person, og jeg er slett ikke sikker på at det er i all troskyldighet.

Det guttaktige smilet falmet, og han ble åpenbart brydd. – Tilgi meg! Jeg ... De misforstår meg fullstendig. De tror at jeg har hørt ... at jeg har sagt ... men De må ikkje være så bitter, frøken Gare! Det kler Dem ikke.

Han snudde seg og forsvant inn. Gjertrud sto igjen, oppriktig sjokkert. Hun forsto at herr Lund og Ola hadde møtt hverandre før, og at de ikke bare hadde vekslet noen ord i forbifarten. Nei, det hadde nok vært en del alkohol i sammenhengen. Det ble mer og mer klart for henne hvor ondskapsfull og hensynsløs Ola hadde vært. Han var virkelig hevngjerrig fordi hun hadde avvist ham.

Her verken kunne eller ville hun være lenger, dette selskapet var slutt for hennes del. Hun fryktet at når herr Lund hadde fått mer å drikke, ville han bli enda mer pågående. Han oppfattet nok seg selv som uimotståelig.

Hun gikk inn i gangen og kikket inn en halvåpen dør. Hun ville gå rett bort til Lars, som tross alt var vert, og takke for seg. Men i det samme hørte hun stemmen hans fra storverandaen, han lo av full hals.

Hun gikk ut og ventet til han så henne. – Hjertelig takk for innbydelsen, sa hun, – men jeg må dessverre gå hjem nå. Jeg føler meg ikke bra.

– Så trist å høre, sa han. – Kanskje du skal veksle noen ord med doktoren, hvis det er noe alvorlig?

Det var det siste hun ville. Hun smilte, og gjorde smilet litt lidende. – Nei da, en natts god søvn er alt jeg trenger.

– Du har sagt fra til Klara?

– Ja, løy hun. Men det kom hun ikke til å gjøre, for ved enkelte anledninger var det som om Klara kunne se tvers igjennom henne, og da ville hun gi seg til å spørre om alt mulig som Gjertrud ikke hadde lyst til å svare på.

– God natt, Lars. Takk igjen! Festen var aldeles storartet.

*

Gjertrud satte kjøkkenvinduet på gløtt. Det var temmelig skumt inne i huset, for hun brukte bare det blafrende skinnet fra den åpne ovnsdøren som lyskilde. Hun satte seg ved kjøkkenbordet og så over mot Storset. Et eventyrslott, hvor det lyste fra nesten alle vinduer. Hun kunne høre rop, latter og dansemusikk; det var høy stemning.

Hun visste ikke hva hun skulle tenke eller føle. Hun måtte ta seg sammen, og ikke gjøre dette til noe mer enn det var. Men det var likevel ikke morsomt å vite at Ola Storset hadde sittet og lagt ut for herr Lund om jordmoren i Sæterdalen. Det var ikke godt å si hvor troskyldig den unge studenten var.

Dette må du bare leve med, Gjertrud, tenkte hun. Ola er en kar som kvinner trekkes mot, og det var sikkert ikke lett for ham å tåle at hun skjøv ham unna. Hun hadde ydmyket ham.

Hun klarte ikke å gå og legge seg, men hun ville ikke tenne parafinlampen og lese i postillen eller Bibelen, for da kunne noen se opp mot huset hennes og skjønne at hun var våken. Men hva om herr Lund løp rundt og snakket om samtalen deres? Hva om han vred og vrengte på den, slik at hun framsto som komisk? Og hva om Ola bidro som best han kunne?

Hun hadde sittet med tankene sine helt til henimot midnatt, da hun så silhuetten av en mann som kom opp mot jordmorhuset. Hun svelget da hun kjente ham igjen: Det var herr Lund. Milde Herre, han måtte ikke slippe innenfor dørstokken! Kanskje var det avtalt spill? Hun ville slippe ham inn, og så sto Ola og lurte, og ville brøle ut for all verden at nå ‘hadde’ jordmoren seg’ med den unge kandidaten?

Til toppen