Bøddelen flyttet grepet fra Malins nakke til overarm, og hun fikk mulighet til å reise seg opp. Hjertet hamret, og selv om solen skinte, frøs hun inn til margen.

Foran henne var det en uklar masse av mennesker, som var forbausende lavmælt.

«Hvem er det som vil gifte seg med en dødsdømt?» hørtes det fra en tilskuer like nedenfor podiet.

«Hvem vil ikke gifte seg med lensherrens engel,» bemerket en annen og gapskrattet. «Jeg tar henne gjerne!»

«Du har en hustru, din slabbedask!» En kone ga ham en ørefik, og han smilte fåret.

Den myndige stemmen hørtes igjen.

«Jeg, Alv Paulssøn, skomakersvenn med tilhold på Bergenhus slott, tilbyr meg å ta den dødsdømte Malin Jansdatter til hustru, og å være ansvarlig for alle hennes handlinger i fremtiden!»

Fru Helvigs stemme hørtes, men Malin klarte ikke å oppfatte ordene. Lensherrefruen var hennes håp, ved at hun kunne få sin mann til å stanse dette. Samtidig hadde de gjort det klart at kongens lov og rett måtte gå sin gang uten lensherrens inngripen, ellers ville han miste allmuens aktelse og gjøre dem fortørnet over forskjellsbehandlingen. Det kunne ikke gjøres unntak for lensherrens engel, for alt tydet på at hun var djevelens sendebud.

«Herr byfogd?» spurte bøddelen.

Byfogd Oluff Anderssøn løftet en håndflate mot mannen med øksen. «Avvent. Hold henne.»

Så henvendte han seg til bispen og lensherren, og de snakket lavt sammen. En annen prest var også til stede, men han sto bare og lyttet med foldede hender.

Tilskuerne til henrettelsen ble mer lydhøre. Det var en jevn dur av stemmer, men ingen overdøvet andre. Fremst sto Alv med en forventningsfull mine.

Det kom et rap fra bøddelen. Malin hadde kjent lukten av gammel fyll fra ham, og han hadde en lett skjelving i hånden som holdt om henne. Han var en skam for mestermanndrakten som Filip hadde brukt tidligere, men Malin holdt klokelig munn. Ingenting hun sa, ville påvirke utfallet.

Kun Valdemar kunne redde henne nå, det visste hun. Med et triks eller en svindel som kunne overbevise innbyggerne og øvrigheten om at hun virkelig var en engel, og ikke en heks. Hvor var han? Hvorfor hadde han sviktet henne nå da hun trengte ham mest? Var det planen hans, å la byen henrette trollkvinnen som hadde danset med djevelen?

Magnilda, skjøgen Kastibrogs datter, var også i mengden. Hun sto lett synlig langt fremme, sammen med sin mor og søster. Krokonen, som hadde vært kronvitnet under rettergangen, virket utålmodig. Mens moren og søsteren snakket, sto Magnilda stiv som en påle med armene i kors og nistirret på Malin som om hun ville drepe henne med blikk og harde tanker.

«… trolovet …»

Malin kjente igjen herr Erik Rosenkrantz’ stemme og prøvde å lytte.

«… det er Guds vilje at det skal bli slik. Dette må være tegnet vi har ventet på. La det skje.»

Byfogdens stemme ble høyere. «Ikke med denne sorten forbrytelse! Doctor Skielderup, hva mener Kirken om dette?»

Malin så at biskop Jens Skielderup lukket munnen, og blikket vandret til Malin.

Med mer kraft i stemmen fortsatte byfogden med sine argumenter: «Med en tyv, eller en voldsmann, kan en kvinne tilby seg å ta ham inn i et ekteskap, og slik reddes han fra galgen,» argumenterte byfogden. «Men en dødsdømt kvinne, som attpåtil er besatt av Satan selv? Det er ikke trygt! Den første hun vil utføre kunster på, er sin ektemann. Deretter huslyden hans, og til slutt hele slottet og byen. Det er ikke trygt!»

Bispen nikket langsomt. «Herr Erik. Hva er Eders mening om saken?»

Lensherren så ikke på Malin, men hans frue var svært så til stede bak mannens rygg.

«Jeg mener at en utsettelse er på sin plass. Vi burde avvente henrettelsen, og sende bud til kongen, slik at Hans Majestet kan avgjøre saken.»

Til toppen