Det banket på døren.

«Filip? Er du våken? Det er mandag morgen, og jeg må på arbeid.»

Filip slo av seg dynen og satte de bare føttene i gulvet.

«Kom inn,» sa han, men måtte kremte for å renske halsen. Han tok på seg den hvite trøyen som Trygve hadde gitt ham. Brokene fra denne tiden var noe han satte stor pris på. De satt godt i livet, og hadde noe som kaltes glidelås. Det var svært praktisk. Han hadde fått to stykker, en blå og en gråsvart.

Døren gikk opp, og inn sivet en svak duft av geitrams i den fuktige luften.

«God morgen,» smilte Trygve.

Håret hans var mørkere av vann og mer rufsete enn det pleide. Vikene på hver side av pannen var høyere enn Filip hadde sett før.

«Jeg har tatt meg en kjapp dusj, og det er nok sikkert mer varmtvann til deg også, om du vil dusje. Jeg kan steke rundstykker i mellomtiden. De er frosne, men blir myke og saftige når de varmes i ovnen. Etterpå kan du bli med meg til byen. Jeg tenkte du kunne se deg om i sykestuen. Hvis du vil, kunne jeg trenge et par ekstra hender der.»

«Mener du arbeid? Skal jeg få arbeide i sykestuen?»

«Ved min side, ja. Vi har gått bort fra årelating, men det brukes en del medisinplanter, og det har du jo kjennskap til. Dessuten utfører vi operasjoner, og jeg kan trenge en som ikke er redd for å se blod.»

Filip bare nikket. «Jeg vil gjerne se sykestuen. Den er vel annerledes nå enn …» Han følte seg så utmattet at ordene glapp for ham.

«Det ligger håndklær i hyllen bak døren.» Trygve smilte, men Filip så medlidenheten i blikket hans idet han vendte om og gikk ut.

De spaserte til byen. Filip kunne sverget at det hadde vært en bred bilvei ved Storestrømmen som skilte Puddefjorden og Alrekstadvannet den dagen Trygve hentet ham på politikammeret. Men nå måtte de ta skyssbåt.

På den andre siden var det en vei med tydelige spor etter kjerrer med hjul. Det beitet kyr på en liten øy, ellers var det ingenting å se her. Det var helt øde, slik det også var i Filips tid. Det var i grunnen rart, for han husket å ha lagt merke til at det var så bebygget alle steder. Overalt var det store hus og veier.

«Jeg er forskrekket, jeg også, Filip,» sa Trygve, som om han kunne lese tankene hans.

«På alt dette nye? Eller … gamle ... jeg mener, du også ser forandringene?»

«Hvilke forandringer?»

«Vi kjørte bil over en bro her for to uker siden.» Filip ble usikker. Var det husken hans som spilte ham et puss? Var det tidsreisen som skapte forvirringen? For han hadde bilder i hodet av noe som ikke var her lenger.

«Bro over dette sundet? Det skulle vi absolutt ha hatt, så slapp vi å være avhengig av skysskarene. De er her ikke alltid, og det kan bli lenge å vente til noen dukker opp. Derfor pleier Malin å gå om Møllendal.»

«Trygve,» begynte Filip, for han ville fortelle om endringene han mente å ha oppfattet. Men i stedet ville han høre om Malin. «Hva gjør Malin i denne tiden?»

«Hun studerer gamle tider.» Smilet avslørte stolthet. «Kongen er svært opptatt av historien, og det er nesten alltid utgravninger i byen. Malin har vært med på mange av dem. De gjøres om sommeren, og om høsten og vinteren studerer de funnene og skriver om dem.»

«Så hun er … arkeolog?» Filip hadde lært seg ordet.

«Det stemmer,» nikket Trygve. «Vi er svært stolt av henne. Hun har studert dette siden ungdomsårene. Hun og venninnen Marianne er blant dem som kom inn på kongens eget akademi. Det ligger i den gamle erkebispegården på strandsiden.»

Kongen … Han som Malin var gift med, eller en annen, nyere konge?

«Hvem er det som står bak det? Hvem bestemmer hva som skal gjøres?»

«Det gjør prinsregenten.»

«Prins? Er det en prins her?»

«Ja,» sa Trygve og så fremfor seg.

«Kan du fortelle meg om ham?»

«Hans navn er Valdemar av Huset Horn. Han er sønn av avdøde dronning Amalie. Den forrige dronningen het Malin. Kvinnene i Huset Horn får navnet Amalie eller Malin.»

«Malin?» gjentok Filip.

Trygve nikket. «Slik som vår Malin.»

«Fordi den første dronningen av Bergenhus het Malin …» Filip hev etter pusten

Til toppen