Det var i slutten av mai måned. En mann og en kvinne beveget seg møysommelig oppover det bratte juvet. Av og til stanset de for å trekke pusten og for å se seg om, så tørket de svetten av pannen med ermet på vadmelsskjorten og tok fatt på oppklatringen igjen.

Det var kommet et plutselig hetedrag i luften. Fra å ha vært en usedvanlig kald april med snøklatter liggende i skyggesidene helt ned til fjorden, var det som om luften sto og dirret i lamslått overraskelse over de brennende solstrålene. Naturen våknet til liv, det var formelig så en kunne se bjørkeknoppene skyte.

Mannen og kvinnen var kledd i mørke, grove vadmelsklær, og hadde det ikke vært for kvinnens hår, ville det ikke vært lett å få øye på dem der de klatret oppover juvet.

Men iakttageren visste hva han skulle se etter.

Det flammende, røde håret hennes var et blikkfang i den skarpe vårsolen. Hun hadde tatt av seg hodetørkleet og løsnet på det varme hårbandet da de var et par hundre meter lenger nede i kløften, og han hadde smilt beskt da han så det. Nå ville det bli enda lettere å holde øye med dem – samtidig sendte synet et stikk av avindsyke gjennom brystet hans. Ingen andre kvinner han hadde møtt, hadde hatt maken til hår. Det rakk henne til nedenfor skulderbladene, var tykt og bølgete og hadde samme farge som den store kobberkjelen som hang på kjøkkenveggen på Bureid.

En gang hadde han tatt i det … tvinnet fingrene gjennom kobbermanken …

Han slo tanken bort med en sint bevegelse og knep leppene enda hardere sammen. I samme øyeblikk stanset de to og snudde seg for å se seg tilbake, og han rakk bare så vidt å smette bak et vidjekratt.

En storfugl gled gjennom luften uten vingeslag. Iakttageren fulgte den med øynene og sukket ubevisst. Tenk å kunne se jorden ovenfra … gli gjennom luften … være fri …

Selv ville han aldri bli fri – ikke engang når det var fullført, det han var nødt til å fullføre i dag. Måtte – på grunn av en kraft sterkere enn hans egen vilje.

De nærmet seg nå, de ville snart kunne høre hylet fra fossen, “helvetes‑hylet”. Han grøsset. Med ett ble navnet noe mer enn et navn han hadde hørt helt siden han var liten. Det var bare nå under vårløsningen at hylet kunne høres. De gamle sa at det var djevelen som hylte i avmakt over at naturen hadde beseiret ham enda en gang. Uansett så var det nå slik at fossen rant inn i fjellet og ikke kom ut igjen før et godt stykke lenger nede, og når vannstanden var høy som nå, kunne man høre et uhyggelig, langtrukkent hyl ved utløpet.

Utpå høsten, særlig etter tørkesomre, kunne man kanskje klatre gjennom tunnelen uten å risikere å drukne, men nå om våren var hele tunnelen fylt av vann.

Det for et grøss gjennom ham igjen, og i brøkdelen av et sekund så han det flammerøde prakthåret for seg, drivvått og glinsende som tangen i fjæra, hektet fast i det ru og takkete tunneltaket.

Han tvang tanken bort. Det som måtte gjøres, matte gjøres.

De to hadde hørt hylet nå, for de bråstanset og sto og lyttet. Mannen pekte i retning fossen, og kvinnen holdt hodet løftet som om hun var stiv av ærefrykt for det ukjente og uforklarlige.

Hun hadde aldri hørt lyden fra Helvetes‑hylet før, det visste iakttageren. Men hun hadde hørt de gamles forklaring, det visste han også.

Hjertet hans dunket heftigere. Om et kvarter ville de to være oppe ved åpningen. Hun ville bøye seg frem og stirre med skrekkblandet fryd i det svarte dypet. Mannen ville peke og forklare, ingen av dem ville legge merke til skyggen som stille nærmet seg. Brølet fra fossen ville overdøve lyden av fottrinn og kvister som brast. Ville overdøve skriket …

Til toppen