Bergtatt (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 17

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 17
ISBN/EAN: 9788202438371
Omtale Bergtatt

​I håp om å finne sin ukjente far leter Karen Malene etter mannen som malte hennes mor. For å få svar på gåten tar Lucie venninnen med til herr Høk, men huset virker forlatt. Da blir dørene i sjøboden åpnet, og ut kommer to menn. Idet Lucie gjenkjenner secundanten, skjønner hun at de må flykte.
 
«Vi … vi bør kanskje ikke rope,» stønnet Lucie. «Svensken har pistol. Han kan skyte noen … om de kommer ut. Vi må heller prøve å gjemme oss. Kanskje ved elven et sted.»
Med ett kom hun på redningen.
«Karen Malene … berghulen i Rothaugen!»
Venninnen gispet. «Mener du … mareminehollet? Nei! Vi kan bli bergtatt av de underjordiske!»

UTDRAG FRA BOKEN:
Lucie og Karen Malene holdt seg mest mulig bøyd mens de lette etter inngangen til fjellhulen.
Hjertet stanset nesten i brystet på Lucie da de med ett hørte en lyd. Begge for sammen og kastet seg ned i det stikkende krattet. Pusten deres var nesten like øredøvende som dunkingen i tinningene. Forfølgerne måtte være like bak dem!
De [MLR1] vekslet blikk. Lucie pekte fremover, og venninnen blunket til svar. De halvveis krøp og halvveis gikk på to for å holde seg så lavt som mulig i landskapet. Om mennene så dem, ville Lucie og Karen Malene sitte i fellen.
Det steinete underlaget var nådeløst mot knær og håndflater. Men alt var bedre enn en blykule, så Lucie lot seg ikke merke med riftene i skjørtet og flengene i huden. Hun kjente lettelsen strømme gjennom kroppen da hun så et mørkt hull i fjellveggen.
«Der er det!» hvisket hun.
I en slak skråning kneiste en topp. Det var som om en gedigen steinblokk hadde blitt løftet opp av en jotne. Berget var uvanlig, for det var lysebrunt i stedet for grått, og furene gikk på skrå nedover. På bakken lå det kampesteiner, som trolig hadde rast ned fra overhenget. Åpningen lå som et sultent gap mellom fjellet og bakken, rede til å sluke dem som kom for nær.
Lucie småløp det siste stykket frem til hulen. Hun tørket småstein av de såre hendene før hun satte seg ned på alle fire igjen, og la seg ned på magen. Det var ikke lange stykket hun kunne se innover fordi mørket svelget alt lyset utenfra. Åpningen var smal, og ikke høy nok til at de kunne stå eller gå bøyd. De var nødt til å krype. Hun trakk pusten dypt og så på venninnen.
«Skal vi virkelig?» spurte Karen Malene, som sto bak. «Vi vet ikke hva som er der inne! Tenk om det er … de underjordiske! Eller mareminen!»
«Vi må!» Lucie var minst like redd som venninnen, men dette var deres eneste håp.
Lucie krøp først. Hun fikk en beklemmende følelse av å være så tett omgitt av det massive berget. Hun kunne ikke snu seg om hun ville, og å rygge ut igjen ville bli vanskelig, kanskje umulig. Soldaten som hadde vært her for lenge siden, hadde hatt tau, så han kunne bli trukket ut igjen. Lucie og Karen Malene hadde ingenting.
Men hun halvt krøp, halvt ålte seg fremover, og de hadde nok kommet noen alener inn nå. Gangen var skrånende, og hadde hun stått oppreist, hadde hun stått skjevt. Underlaget besto av spisse steiner; løse og faste, og det at skjørtet ville bli opprevet, var ikke det verste. Hun kom til å få både revner og kuler på knær og legger, og håndflatene var allerede såre og blødende.
Hun hørte Karen Malenes lave stønn like bak, men med ett ble pesingen deres og den slepende lyden av småsteinene under dem, blandet med noe annet. Noe foran dem.
Stemmer!
Lucie bråstanset og ble stående på alle fire helt urørlig og holde pusten, og det eneste som beveget seg, var øynene som lette i de sorte skyggene fremfor henne.

Til toppen

Andre utgaver

Bergtatt
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av May Lis Ruus:

Bøker i serien