Faderullan! Satans firkløvere og anorakker! For en bok. Lars Saabye Christensens roman om legen Bernhard Hval og vennen Notto Fipp er en ferd gjennom 1900-tallet som du aldri har sett maken til.

Legen Bernhard Hval var den beste i sitt kull, men tvangstanker og visse uvaner som spytting og upassende språkbruk gjør ham til obdusent i likkjelleren. I 1980 ser han tilbake på et helt århundre, og forteller en sjelden trekanthistorie som omfatter ham selv, kona Sigrid og kappgjengeren Notto Fipp.

Fabulerende og innfallsrikt om vennskap, kjærlighet og galskap!

Fortelleren i Lars Saabye Christensens nye roman er en mann som sier feil ord på feil sted. Og som gjentar dem. Bernhard Hval. Født i år 1900, oppvokst bak en hekk uten utsikt på Besserud i Oslo. Gift med drammenseren Sigrid, trehandlerdatter og tennisspiller. Han er legen som var den beste i sitt kull, men kjent for å være ”best med de døde”. Som holder festtaler der ukvemsordene popper opp. En mann med en trang, som er ute av synk med konversasjon som går på skinner.

Vi møter ham i en leilighet i Skovveien i 1980, i det han ser tilbake på sitt liv og planlegger å avslutte det. Han har ikke vært ute av døra siden 1973, da han holdt på å blamere seg foran Norges konge. Før den tid skaffet han seg diverse svin på skogen og fjær i hatten. Skandaler laget han også. Men, som Bernhard Hval sier selv: ”Jeg var ikke den galeste. Jeg var den nest galeste.” For dette er også fortellingen om Notto Fipp, en historisk person som var kjent for å gå langt, bokstavelig talt, i distanser som Oslo-Trondheim.
I 1929 treffer Bernard Hval på Notto Fipp på veien fra Oslo til Evje. Bernhard er ute med automobilen. Notto bruker livet til å gå. Hvorfor? "Når jeg går, tenker jeg mindre," som han sier . Bernhard spør hva Notto skal i Evje. "Snu og gå tilbake igjen," er svaret fra mannen som er så mager at sola skinner gjennom ham og ribbena kaster skygge. Dette er begynnelsen på et langt og vakkert vennskap.

Bernhard Hvals forsnakkelser tar for seg kantete mennesker, samtaler som går i stå, komiske utfall, særegne oppheng og livslange bekjentskaper. Bernhard er en outsider-figur som slekter på andre skikkelser i Saabye Christensens forfatterskap, men han taler et nytt og velopplagt gammelmodig språk. Han kan også vekke andre minner fra den nære kulturhistorien. Som en Woody Allensk Zelig-figur glir Bernhard Hval inn i nærheten av berømtheter fra 1900-tallet. Som Roald Dahls Store Vennlige Kjempe (SVK) bobler ordene ut av munnen på ham i overraskende former. Og han får en venn med et mer målrettet ganglag enn selveste Forrest Gump. Det 20.århundret passerer i en sprelsk revy når man ser verden med Bernhard Hvals briller.

Man kommer også til å tenke på hovedpersonen i Lars Saabye Christensens aller første roman Amatøren (1977), Christian Humle, som havnet ufrivillig på et bilde i A-magasinet, kavende i en snøfonn, etter at faren hadde vunnet premie i fotokonkurransen. Bernhard Hval blir kastet av Holmenkollenbanen og mister sine ski før Kong Olav foreviges på det berømte fotografiet under oljesparingen i ’73,. Som en person i utkanten av fotorullen, en statist på Filmavisen eller en alvorlig gutt på det gamle klassebildet, ser vi Bernhard Hval som tråkler seg gjennom livet og århundret.

Lars Saabye Christensens ferd gjennom 1900-tallet foregår i målrettet gange med rom for pussige sidespor, språklige ablegøyer og menneskelige unoter. Det er en bok om folk som ikke kommer i A4-format. En roman med stort overskudd, som du ikke bør gå glipp av.