Børen på Hedvigs skuldre var borte. Etter seansen hos Simonsen trengte hun ikke lenger å frykte å miste sin plass på fabrikkloftet. Nå visste kvinnene at hun sto sammen med dem, at de kunne stole på henne, hva som enn skjedde. Og det betydde så mye. Uten tillitsseansen var hun sikker på at mistroen bare ville ha økt nå som fru Bjerke hadde gjort henne til sin protesjé – et ord som fremdeles var rart og fremmed.

Det var etter midnatt. Hun satt på kne i sengen og kikket ut på månesigden som hang over Anna-Maries sauer. De lodne dyrene lå under trærne inntil steinmuren og sov. Noe hun også burde gjøre, men hun ville unne seg å bli i den gode følelsen enda en liten stund.

Marion hadde tatt hendene hennes i sine og sett på henne med varme øyne da hun sa: «Du er en av oss nå.»

Det var vidunderlig å høre til! Vidunderlig og forunderlig på samme tid. Hun skjerpet blikket idet en bevegelse fanget hennes oppmerksomhet. Noe lusket langs steinmuren. Hun var ikke bekymret for sauene, for det fantes ikke engang rev her på Askøy, men kunne det være en katt? Nå hoppet den opp på muren. Det var en katt! Tankene gikk til Vigleiks stripete vokter, men hvorfor skulle den ha gått hele veien til Haugli?

Hun gjespet, var egentlig klar for å krype under dynen, men så lenge katten satt der, klarte hun ikke å løsrive seg. Det lot til at den stirret mot vinduet hennes.

«Gå hjem,» hvisket hun og pustet vanndamp på vindusruten.

Katten rikket seg ikke. De glodde på hverandre mens minuttene tikket av gårde. Til slutt sukket hun, satte føttene i gulvet og gled lydløst ned trappen. Bare føtter på duggvått gress. Kneisende trær, månens sølvlys og murens stødighet. Hun nærmet seg hurtig og lydløst. Men uansett hvor god hun var til å smyge i mørket, ville hun aldri bli like god som en katt.

Hun ville ikke skremme den vekk før hun fikk sett nærmere på den. Og der satt den med forpotene verdig samlet. Stripene som lyn i pelsen. Det var virkelig Vigleiks katt!

«Jeg trodde ikke du likte meg,» sa hun prøvende, og holdt seg på god avstand i tilfelle den fikk det for seg å fly på henne.

De gule øynene gransket henne inngående.

«Hva gjør du her?» spurte hun, selv om hun visste at hun ikke ville få noe svar.

Med ett gjorde katten et sprang. Hun rygget tilbake, med de skarpe klørne friskt i minne. Men den landet like nedenfor muren og mjauet befalende.

Hedvig rynket pannen. To av sauene løftet søvnig på hodet og så like undrende ut som hun selv følte seg. Katten trippet et par meter, snudde seg og mjauet på nytt.

«Vil du at jeg skal bli med deg?»

Katter snakket ikke med ord, men det intense blikket var nokså talende, og brått ble hun sikker på at det var noe den ville vise henne.

Den gikk foran henne på stien med hevet hale, og snudde seg med jevne mellomrom for å se om hun fremdeles var der. Oppveksten i skogen hadde gitt Hedvig et nært forhold til dyr og natur, men noe som dette hadde hun aldri opplevd.

Stien tok slutt og ble til en vei. Det var ikke lenger tvil om hvor de var skulle. Katten førte henne til sin eier. Den mannevonde Vigleik, som bodde i en hytte ikke langt fra Lunde.

Da de nærmet seg, frisknet vinden til, og mørke skyer dekket månen. I neste øyeblikk åpnet himmelen seg, og hun ble plaskvåt i løpet av ett minutt. Katten bykset mot huset. Hedvig fulgte etter, og kom seg lettet under takmønet.

«Hvor ble du av?» spurte hun og klemte vann ut av håret, før hun snudde seg og oppdaget at døren sto på gløtt. Katten måtte ha gått inn. «Hallo?» sa hun prøvende, fullt klar over at det var midt på natten.

Alt som hørtes, var regnet som trommet mot taket. Nølende skjøv hun på døren, for kanskje lå Vigleik syk eller skadet der inne. Så innså hun at hun hadde vært i akkurat denne situasjonen bare noen dager tidligere. Men da hadde Vigleik skjøvet imot på den andre siden, hun hadde falt og slått hodet, og blitt funnet av Gustav et stykke fra huset.

Nå var det ingen som holdt igjen døren, og fluksens var begge føttene hennes innenfor. Rommet var mørkt, og regnet silte nedover glasset på de små vinduene. Katten vandret hvileløst frem og tilbake over gulvet. Mangelen på lys fikk den til å se svart ut. Men hvor var boligens eier?

Hun tok enda et skritt inn. Fantes det flere rom? Hun hadde godt mørkesyn etter alle årene i skogen, og hun kunne skjelne et fåtall møbler. En stoppet stol med armlener sto med ryggen til, og en ekkel tanke slo henne. Tenk om han satt død i den stolen? Det var muligens en unødvendig dramatisk tanke, men nå som den hadde slått rot, fikk hun ikke fred.

Hun kremtet høyt i tilfelle Vigleik bare sov, men stillheten vedvarte. Katten strøk seg mot stolen, før den gjenopptok vandringen over gulvet. Hedvig svelget. Nå var hun så godt som overbevist om at Vigleik satt død i den stolen. Med bankende hjerte nærmet hun seg. Hva var det for en lukt som nådde neseborene? Ytterligere to skritt, så ville hun kunne kikke over stolryggen. Munnen var tørr, og hun syntes hun kunne smake den ubehagelige lukten.

Hun stanset, samlet mot, stålsatte seg for synet som kom til å møte henne. Katten strøk seg frenetisk mot leggene hennes nå. Hun bøyde seg frem.

Stolen var tom.

Lettelsen var enorm.

Hedvig søkte igjennom hele huset. Den stinket av uvasket menneske, men det var ingen der. Hun gikk en runde rundt huset. Katten fulgte henne i hælene, men Vigleik var ikke å finne. Tilbake på trammen satte hun seg ned for å stryke kattens pels, men den flekket tenner og freste, så hun reiste seg.

«Jeg vet ikke hvor din herre er eller hvorfor du hentet meg. Men nå går jeg hjem.»

Katten hadde allerede vendt henne ryggen.

Til toppen