– Å, Sørine, nå kjenner jeg ham igjen! Olette hvinte av glede. – Det er jo Alfred, og hva i alle dager …? Sørine hørte stemmen til Olette som en dur i det fjerne. Hun hadde skjønt hvem den fremmede var straks han omtalte morfaren som far. Mumlingen steg blant gjestene, men Sørine hadde all oppmerksomhet rettet mot scenen som utspilte seg foran henne. Morfaren satt fortsatt ved langbordet på setervollen, og det virket ikke som han hadde krefter til å reise seg. Han hadde gjenkjent sin etterlengtede sønns stemme, nå bøyde han nakken, og de lute skuldrene begynte å riste. Sørine skjønte at han gråt. Det fikk tårene til å velle opp i øynene hennes. Hun så seg hastig rundt. Hun var ikke alene om å bli rørt, for hvem hun enn kikket på, så hun at de også tørket tårer. Noen kikket beskjemmet på hverandre da de sto der med lommetørkleet oppunder øynene, men så smilte de til hverandre i taus forståelse. Sørine så faren gå mot langbordet, gripe morfaren varlig i den ene armen og hjelpe ham på beina. Det kunne virke som sinnsbevegelsen hadde vært for mye for morfaren, for han svaiet der han sto. Raskt gjenfant han balansen, og da Alfred slo armene om ham, brast begge ut i en blanding av gråt og latter. Spontan applaus brøt løs. Sørine slo blikket ned. Det ble så følelsesladet at om hun så mer nå, ville hun jamre seg. Det var ingenting galt ved det, refset hun seg selv, men det ville bli pinlig om alle la merke til at hun gråt som en unge. Hun blunket og blunket for å klarne blikket, og da hun endelig klarte å se opp igjen, fikk hun blikkontakt med faren. Et smil lekte i munnviken hans, øynene glitret, og det var ingen tvil om at han forsto hvem det var som hadde sørget for å invitere Alfred. Det frydet Sørine at gjestene så ut til å glede seg på morfarens vegne. De visste hva han hadde mistet opp gjennom årene: Barnebarnet som forsvant i elva, hustruen som døde og datteren som måtte gi tapt for sykdom før hun fylte femti. Nå fikk han endelig oppleve å treffe sønnen sin igjen. I tretti år hadde far og sønn vært atskilt, og hvem hadde vel trodd at de noen gang skulle møtes igjen? Tretti år, tretti år, tallet ga gjenklang i hodet til Sørine. Det var lang tid. Altfor lang tid. Sørine fulgte med da onkelen skjøv faren sin på en armlengdes avstand, men med ett virket det som han husket at faren ikke lenger kunne se. Han smilte vemodig, men trakk snart den gamle inntil seg igjen. Slik ble de stående en lang stund.

Til toppen