Levion frykter det verste, men konstabelen vil ikke si hva det gjelder. Han sier bare at det er best de blir med ham tilbake til fengselet. At Petra og Kristianhar et godt øye til hverandre, er det ikke alle på Solhaug som bifaller.
– Jeg forteller om drapet, truet Levion med illevarslende stemme. – Kristian skal få vite at han begår en fatal feil. Du er ikke så uskyldig som han tror. Om du kunne drepe herr Kobbervik uten å blunke, kan du sikkert gjøre det samme med ham. Så jeg skal fortelle ham det ved en passende anledning …
– Levion, du må reise deg! Crispin visste ikke hvorfor han sa disse ubarmhjertige ordene til en som var blitt tvunget i kne av sjokk. Det var vel fordi det var forventet at en mann skulle ta et hvilket som helst budskap med fatning. Dessuten begynte enkelte å stanse opp og glo. De fleste hastet riktignok forbi, men sendte i farten et spørrende blikk på Levion. Levion reiste seg ustøtt. En forferdelig visshet strøk over det forgråtte ansiktet hans. – Hun er død. Mor er død, er hun ikke? Spørsmålet kom som en hvisken. De rødkantede øynene hans så på konstabelen. Konstabelen la en hånd forsiktig mot ryggen hans. – Det er best dere blir med tilbake til fengselet. Den ukjente konstabelen viste vei, og Crispin og Levion gikk side om side med den andre konstabelen bak seg. Om Levion hadde vært kvinne, tenkte Crispin, ville det vært naturlig å strekke ut hånden og berøre armen hans trøstende, men menn gjorde sjelden slikt. Likevel hadde han inderlig vondt av gutten. De hadde ikke fått vite hva den dårlige nyheten var, men de skjønte at noe ille hadde skjedd med Iselin. Høyst sannsynlig levde hun ikke lenger. Igjen ble de ført inn i fengselets mørke gap, men denne gangen ned en steintrapp der sollyset så vidt skinte inn gjennom noen glugger oppunder taket. Det luktet av våt jord og forråtnelse. Det var kaldt der nede, en kulde som smøg seg gjennom alle lagene med klær. De kunne skimte et lys lenger fremme i korridoren. Den fremste konstabelen stanset foran en halvåpen jerndør. Han kastet et blikk på Levion og skjøv den åpen. Levion skjønte at han måtte gå inn, men han svelget og kremtet og lot Crispin gå først.