Betroelser (Heftet)

Serie: Hjertets røst 22

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 22
ISBN/EAN: 9788202574079
Kategori: Romanserier
Omtale Betroelser

Årene flyr, synes Gjertrud. Hun føler seg eldre, men hun brenner like intenst for jordmorgjerningen. Heldigvis er hun og Astri de beste venner, og arbeider ofte sammen.
Det er kommet mange nye folk til bygds, og alle er ikke like godt likt. Gjertrud er ikke begeistret for den nye legen, doktor Didrichsen, og hans kone Annalill – med god grunn. Men hun og Aslak har det bra, og en dag får de et nytt familiemedlem.

Rett som det var tok Gjertrud Nøkken på fanget. Hun klappet og klødde ham, og følte at de var blitt gode venner. Hun syntes liksom at hun var blitt mykere og mildere enn før. For selv om det aldri ville falle henne inn å si det høyt, så var Nøkken blitt barnet hennes.

Til toppen

Utdrag

Det smalt i smijernsporten. Ytterdøren ble åpnet og lukket – og i neste nå sto Annalill Didrichsen inne på fødestuen, sammen med et friskt pust av sommer.

– Dere sitter her og prater? spurte hun, og anstrengte seg tydelig for å legge an en lett tone.

– Vi snakker bare privat, sa Gjertrud, mens hun omhyggelig la stemmen i et avslappet leie. – Vi betrakter oss som ferdige med dagens dont.

Annalill hevet øyenbrynene, mens smilet ble enda mer troskyldig og søtt. Hun hektet kåpen av seg, slik at det var tydelig at hun ikke hadde tenkt å gå med det samme. – Dere må tenke på at selv en legesekretær kan tenke seg å delta i kaffeslabberas. Det er ensomt på toppen, vet dere.

– Det vet jeg ingenting om, smilte Andrea. – Men du er hjertelig velkommen til en kopp kaffe. Den er forresten min private.

Annalill så på henne. – Hadde vi ikke et lite lager som bare tilhører kontoret og fødselsstuen?

– Den er drukket opp for lenge siden, sa Astri. – Et par mark kaffe varer ikke i det uendelige.

– Et sunt prinsipp som burde fortsette, sa Annalill ufortrødent.

– Ja, men en av oss nektet å betale sin del, med mindre vi førte nøyaktig regnskap for hver kaffekopp, sa Andrea. En sint rynke trådte fram på den glatte pannen hennes. – Jeg syntes det ble så komplisert i en travel hverdag, at jeg heller bød på min egen kaffe.

– Dere foretrekker nok at det meste foregår halvt på skjeve, sa Annalill, og nå var den blide tonen borte. – Dere glemmer at det er min innflytelse som holder dette sosialist-inspirerte kontoret i gang.

De tre venninnene vekslet blikk.

Men Annalill var ikke ferdig. – Og når vi først snakker om det: Det er svært ukorrekt at vi har et menneske her, som kommer og går uten at det føres noen liste over de timene hun arbeider. Det virker nesten som hun har dette arbeidet som en slags fritidssyssel på sine eldre dager.

– Det er meg du sikter til? spurte Gjertrud rolig.

Annalill så fra den ene til den andre. – Hvem skulle det ellers være? Er det kanskje flere her som ikke tar ut lønn?

– Du synes ikke at jeg skal komme mer, altså?

Annalill himlet med øynene. – Et direkte spørsmål krever et direkte svar, frøken Gare. Jeg synes du skal holde deg hjemme og ta det rolig på dine eldre dager. Det har du da virkelig fortjent.

– Nå synes jeg at du skal passe dine egne saker, fru Didrichsen! utbrøt Andrea.

– Akkurat nå passer jeg kontorets saker. Det er min stilling her, svarte Annalill overlegent. – Mine private følelser vedrører ikke saken.

– Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at Gjertrud hjelper til, sa Astri.

– Ja vel, men det er ikke deg mødrene klager til.

Ordene var som en ørefik. – Har noen klaget på meg? utbrøt Gjertrud.

– Opptil flere. Jeg kan nevne én som nekter å komme hit, så lenge hun risikerer å treffe deg.

– Og det er?

– Det er taushetsbelagt.

– Jeg har krav på å få vite det. Jeg arbeider her.

– Nei, du har det bare som en fritidsbeskjeftigelse. Men jeg kan røpe det likevel, for hun er ikke redd for å si deg det opp i ansiktet, frøken Gare. Fru Signe Helgebakk er en framtredende representant for dette bygdesamfunnet. Hun ønsker ikke å drøfte sine private saker med en kvinne som har det ene benet midt oppi gamle dagers obstetrikk, og det andre oppi Første Mosebok!

Gjertrud var likblek, og skalv om munnen. Hun reiste seg. – Takk, jeg trenger ikke mer. Dette blir min siste arbeidsdag her på kontoret. Jeg har aldri hørt på maken! Og attpåtil mener du at fru Helgebakk er et framtredende medlem av bygdesamfunnet? Hun er en påfugl i en hønsegård, om hun er noe som helst. Adjø med dere!

Gjertrud rev den slitte strikkejakken sin til seg og gjorde seg klar til å marsjere ut. Men hun somlet så lenge at hun fikk med seg resten av samtalen.

Andrea var rød på halsen da hun skjenket í Annalills kopp. – Håper det smaker.

Annalill løftet koppen med sprikende lillefinger, mens de blå øynene vandret fra Astri til Andrea og til slutt til Gjertrud, som fortsatt sto med jakken på. – Det tror jeg sikkert. Det er ikke arsenikk i den, går jeg ut fra?

Andrea var kvikk til å svare. – Nei, vi får bare innvilget søknader på slikt som er til eget forbruk, fru Didrichsen!

Til toppen

Bøker i serien