Gjennom et sus, som sirener som kom og gikk inne i hodet, skar en eneste sterk tanke som overdøvet alt annet. Ungene! Karijanne og Geir! Men det var også en annen tanke der. Tanken på Gud. På Ham, den allmektige, som kunne la noe som dette skje. Han måtte vel også kunne redde dem. Hun hadde ikke krefter til å bruke stemmen på å be. Bønnen ble formet i taushet inne i hodet. Kjære Gud, la dem leve ... Kjære Gud, redd oss ... Da var det som det falt en ny og overraskende ro over henne. En ro som tillot henne å tenke klart, og som ga henne krefter til å begynne å grave rundt seg med bare hendene. Det sved langt inn i neglerøttene, fingrene føltes stive og såre etter noen få sekunder, men hun kunne ikke gi opp. Da de traff noe hardt og kaldt, det føltes som det var metall, og hun forsto at det var sokkelen på nattbordlampen, slet hun panisk i den for å få den løs fra snømassene. Kort etter hadde hun fått noe annet enn de stivfrosne fingrene å grave med. Men uten nok surstoff, kjente hun hvordan kreftene ebbet ut. Hun visste at det bare var et tidsspørsmål før hun kom til å miste bevisstheten, da sokkelen på lampen plutselig skar gjennom snøen og åpnet for et hull, der frisk, iskald luft strømmet inn over ansiktet hennes. Kornelia gispet og trakk inn luften i dype drag. Hjertet hamret inne i brystkassen. Hun måtte ta seg sammen og roe seg ned, men det var som om lettelsen over å kunne puste forsynte seg av energien hennes, den også. Hun lå der noen sekunder og pustet inn og ut, før hun igjen begynte å grave. Nå var det lettere. Nå hadde hun en begynnelse. Nå kunne hun utvide hullet mer og mer til hun til slutt hadde begge armene fri og kunne begynne å presse seg ut gjennom åpningen. Det verket i hele koppen, det suste i hodet, og hun visste at hun måtte være rolig. Hun måtte ikke tillate redselen å tappe henne for det lille hun hadde igjen av krefter. Dem trengte hun nå. Hun måtte finne ungene! Fullstendig desorientert kom hun seg ut av snømassene og så seg omkring så godt det lot seg gjøre i nattemørket. Like nedenfor seg så hun spissen på takmønet stikke opp av snøen. Men det lå helt feil. Huset måtte ha vridd seg på grunnmuren. Og det hadde flyttet seg flere meter ned mot veien. Hun så deler av en vegg, og en knust skorstein. Kornelia tok seg ikke tid til å betrakte ødeleggelsene. Hun lot seg skli ned fra haugen med snø som hun nettopp hadde gravd seg ut av. Nede på bakken fikk hun bekreftet sin verste mistanke. Den ene veggen, inn til stuen, var slått inn. Knust glass og splintret treverk stakk ut fra snømassene. – Karijanne! Geir! Kornelia hadde fortsatt lampefoten i hånden. Gråtende begynte hun å slå løs på snøen, vel vitende om hvor lite det nyttet. Hun måtte ha en spade dersom det skulle ha noe for seg. – Karijanne ... svar meg! Geir ...

Til toppen