Ingebjørg kjente at hun ble kald og varm om hverandre. Hun kikket hjelpeløst på fru Bothild og la merke til at hun så bekymret ut. Fru Bothild husket sikkert hva som hendte på Akersborg den gangen hertug Algotsson forsøkte å ta Ingebjørg med vold, men det var tydelig at dronning Blanca ikke visste noe om det. Ingebjørg hadde nesten trodd at kong Håkon ville ha fortalt om hendelsen, han som sørget for å avverge den. På den annen side hadde han først trodd at Ingebjørg var med på notene, og siden han selv var interessert, var det ikke sikkert at han hadde ønsket å røpe sannheten for sin mor.
– Takk, men jeg tror ikke det er verdt, Eders majestet, svarte hun fort. – Jeg er ikke sikker på om herr Gustav ville like det.
I det samme forsto hun at det kunne misforstås, kanskje dronning Blanca trodde at hun siktet til kongestriden. – Jeg mener, hvis han er som Ture, vil han sikkert selv bestemme hvem jeg skal omgås.
Hun hørte selv hvor dumt det lød, særlig med tanke på at hertug Algotsson var kongens mest betrodde mann og enhver annen ville se det som en ære å tilhøre hans gjester.
Dronning Blanca smilte. – Jeg forstår, fru Ingebjørg. Jeg tenkte ikke så langt med det samme, men nå husker jeg at I en gang opplevde noe ubehagelig på Akersborg.
Ingebjørg rødmet og så ned.
– Vel, jeg har andre jeg kan sørge for at I blir presentert for. Bare la meg få vite når avreisen blir bestemt.
Ingebjørg nikket og reiste seg. Hun forsto at dronningen ikke hadde mer tid til henne.
Da hun kom ut på gangen, snudde hun seg mot fru Bothild. – Visste du at hertug Algotsson bor på Varberg slott?
– Jeg visste at han bodde der for en tid tilbake, men ikke at han er der fremdeles. Ikke la det skremme deg, Ingebjørg. Den gangen var du en ung, ubetydelig jomfru, og menn av hans slag tror de kan gjøre hva de vil med slike.
– Jeg var trolovet med Ture, avbrøt Ingebjørg henne med dirrende stemme. – Det var like før bryllupet.
Fru Bothild nikket. – Jeg vet det. Jeg tror likevel det er annerledes nå. Du er mor til et lite barn, dessuten nyter herr Gustav stor aktelse. Bengt Algotsson kommer neppe til å gjøre noe som vil vekke hans forargelse. Jeg er dessuten sikker på at han vet hva herr Gustav mener om kong Magnus og at han av den grunn holder seg unna borgen hans.
Ingebjørg lyttet forundret til henne. – Tør herr Gustav å vise hvor han står?
– Det er forskjell på å mene noe og å gå inn for å få en forandring. De som var nevnt i din fars brev, var menn som ønsket å få i stand et opprør. Jeg tror ikke herr Gustav er av dem. Han holder seg nok der det er mest lønnsomt for ham selv, og foreløpig ser det ut til være blant hoffet. Det er imidlertid få adelsmenn som liker hertugen, de synes han er kommet for lettvint til makten og at kong Magnus lar ham få for stor innflytelse.
– Jeg har følelsen av at jeg havner midt på valplassen, jeg som var så glad for å komme vekk fra alt som har med denne striden å gjøre.
Fru Bothild smilte. – Det gleder meg å høre at du ikke protesterer lenger, Ingebjørg. Du har kommet til fornuft og innsett at du ikke har noe valg. Det vil gjøre det lettere for deg.
Ingebjørg smilte, hun følte seg beskjemmet. – Jeg bestemte meg for å rømme hvis ikke du eller herr Orm kunne hjelpe meg.
Fru Bothild sendte henne et medfølende blikk. – Jeg tror jeg har hjulpet deg til å gjøre det som blir det beste for både deg og Alv i fremtiden.

Til toppen