«Slipp ham, Hallgrim!» tryglet Anny fortvilet.

Onkel Karsten kjempet for å komme seg fri, men Hallgrim var så mye større og sterkere.

«Hvor er Hedvig?» brølte han. «Om du har gjort henne noe …»

Onkelens tjener, Thorsen, kom hastende inn i rommet. «Hva er det som foregår her?» Han grep Hallgrim i skjorten og røsket til. «Slipp herr Bjerke omgående!» Da dette ikke hjalp, hamret han med knyttnevene på Hallgrims brede rygg.

Et skjærende skrik fylte rommet. Anny virvlet rundt, og fikk øye på moren, som tok seg til hjertet. Faren var like bak, og nå stormet han frem. Med Thorsens hjelp fikk han tak i Hallgrims armer, og onkel Karsten deiset i gulvet. Han hostet og tok seg til halsen, før han fikk karet seg opp på føttene.

«Tilkall politiet!» ropte moren opprørt.

«Nei!» Anny bønnfalt faren med blikket. «Ikke gjør det.»

En kort stund så de alle fra den ene til den andre, og det lot ikke til at noen visste hva de skulle foreta seg.

«Har De roet Dem?» spurte faren til slutt.

Hallgrim nikket, men straks han ble fri, rettet han pekefingeren mot onkel Karsten. «Han der vet hvor søsteren min er, og han skal si det nå. Ellers …»

«Og hvem tror du egentlig at du er, som kan true en fin herre på dette viset?» spurte moren med avsmak i stemmen. «Noen bør telefonere politiet, så de kan ta seg av denne villmannen som har bortført min datter.»

Anny ga henne et lynende blikk. «Hallgrim er ingen villmann,» sa hun med stramme lepper. «Og han har ikke bortført meg.»

«Ti stille, Anny. Deg skal jeg ta meg av etterpå.»

«Jeg tier ikke stille.» Anny hevet stemmen. «Hva gjør du egentlig her?»

Moren gispet. «Hvordan er det du snakker til meg? Og hvor er Martilde?»

«Hun vil ikke treffe deg.»

Moren ble rødflammet på halsen. «Si meg hvor hun er!»

«Nei!»

«Hvor er Hedvig?» krevde Hallgrim nok en gang å få vite, og tok et truende skritt mot onkel Karsten. «Jeg spør ikke flere ganger.» «Hvem er disse menneskene, Karsten?»

Samtlige snudde seg mot den nye stemmen. Cornelia Mørks bryn var hevede over de troskyldige dådyrøynene.

Onkel Karsten skrittet raskt over gulvet og grep henne om skuldrene. «Er Hedvig i leiligheten?»

«Nei, jeg håpet at hun var her.»

«Pokker,» bannet onkel Karsten lavt. «Noe må ha gått galt.»

Hallgrim tok et nytt skritt frem, men denne gang ble han holdt igjen av Annys far og Thorsen.

Onkel Karsten kremtet. «Vi må snakke sammen, men ikke om De fortsetter å true meg, herr Fjeld.»

Hallgrims øyne var svarte. «Fortell meg hvor søsteren min er, så er vi ferdige her.»

«Det er ikke så enkelt,» sukket onkel Karsten.

Hallgrim rev seg løs. «Hva mener du?»

Anny gikk frem til Hallgrim og la en hånd på armen hans. «Du må roe deg og lytte til hva han har å si.»

«Hold deg unna ham!» ropte moren og slo bort Annys hånd. «Du skal ikke ha noe med sånt avskum å gjøre.»

«Hvem kaller du avskum?» bjeffet Hallgrim. «Du som sendte bort din egen datter fordi hun i dine øyne ikke er perfekt.»

Moren så ut som om hun skulle besvime, og faren fikk hjulpet henne ned i en stol før han hevet stemmen.

«Nå må alle roe seg, ellers kommer vi ingen vei. Og det første jeg vil vite, er om min datter Martilde er trygg.»

«Hun er trygg, far,» sa Anny fort.

Faren var tydelig lettet. «Godt. Da kan vi fortsette til neste spørsmål.» Han vendte seg mot broren. «Vet du hvor herr Fjelds søster er?»

«Både ja og nei,» svarte onkel Karsten med fortvilelse i stemmen. «Jeg ante ikke at dere kjenner Hedvig. Hun sa ikke noe om det.»

«Ja og nei?» spyttet Hallgrim. «Hva for slags svar er det?»

«Kan jeg foreslå at vi setter oss og får serverte noen forfriskninger mens Karsten forklarer?» spurte faren.

«Jeg tror ikke vi har tid til det,» sa onkel Karsten, og Anny så at han var redd. Hun ble virkelig skremt av å se onkelen slik.

«Da må du forklare deg her og nå,» krevde faren skarpt.

Anny kastet et blikk på Cornelia Mørk. Hun hadde tent en sigarett og blåste røyken irritert ut i rommet. Moren okket seg med en hånd på pannen, men det var ingen som enset henne, og Hallgrim så ut som om han kunne eksplodere når som helst. Annys hjerte slo raskt, og det føltes som om hun betraktet hele scenen fra et sted utenfor seg selv.

Onkel Karsten kremtet. «Jeg har betalt frøken Fjeld for å utføre visse arbeidsoppgaver for meg.» Han nikket mot frøken Mørk. «Cornelia her fant henne i forkommen tilstand i byen, og vi fant ut at vi kunne hjelpe henne. Hun leier et værelse hos Cornelia.»

Anny møtte blikket til Hallgrim, og så at han tenkte det samme som henne. At de hadde vært så nær ved å finne Hedvig da de lå på lur utenfor Cornelia Mørks leilighet. Brått ble Anny fylt av sinne.

«Vi var hos Dem,» sa hun og pekte på frøken Mørk. «Vi var hos Dem og spurte etter Hedvig, men De påsto at De ikke ante hvem hun var.»

Cornelia Mørk flakket med blikket, før hun la fra seg sigaretten i et askebeger og forsvant ut i gangen uten et ord. Like etter hørte de ytterdøren slå igjen.

Onkel Karsten kremtet på ny. «I kveld skulle Hedvig levere en pakke for meg, og denne gangen var innholdet verdifullt. Jeg er rett og slett redd hun er blitt ranet og fratatt pakken.»

«Er det den du er bekymret for?» Hallgrim knyttet nevene. «Du bryr deg kun om pakken din, ikke hva som har skjedd med Hedvig?»

«Det var selvfølgelig ikke slik jeg mente det, herr Fjeld. Jeg er svært bekymret for frøken Fjeld. Derfor bør vi ikke stå her og diskutere lenger, men komme oss ut og lete.»

«Endelig sier du noe fornuftig.» Hallgrim var allerede på vei ut av rommet.

«Vent!» ba faren. «Vi må organisere oss.»

«Dette har da ikke noe med oss å gjøre,» kom det fra moren, som selvfølgelig ikke brydde seg om andre enn sin egen familie. Anny skammet seg over henne.

«Nå tier du stille, Berdine,» sa faren skarpt. «Det er vår plikt å hjelpe til når en av våre sambygdinger er i nød.»

Moren fnyste. «Jeg skal i hvert fall ingen steder. Jeg har en grusom hodepine.»

Ingen kommenterte det, og Anny sendte faren en takknemlig tanke. Gud, som hun hadde savnet ham!

«Hvor skulle pakken leveres?» spurte faren.

«Ved Tollboden,» svarte onkel Karsten.

«Da begynner vi der,» konkluderte faren.

«Hvor tror du at du skal?» spurte moren da Anny gjorde tegn til å bli med faren, onkelen og Hallgrim.

Anny ga henne et iskaldt blikk og gikk etter de andre.

Til toppen