Viljar hadde gledet seg til dette øyeblikket. Til å se Lyylis reaksjon på at han hadde sørget for at Villi nå var hennes. At hun var fri fra anklagen om hestetjuveri. Ville hun bli overrasket? Glad? Overlykkelig? Eller rett og slett forbannet? Det siste kunne han ikke tro, men han kunne ikke vite med sikkerhet når det gjaldt henne. Hun var ikke som alle andre. Det var som det bodde et voldsomt sinne i henne. Og hun hadde en tendens til å fare opp og bli rasende, noe han selv hadde forårsaket alle de gangene han hadde sett henne sint og såret. Nå følte han at han kunne bøte på dette slik at han fikk lappet sammen den dårlige samvittigheten han bar på. Men det viktigste var å kjøpe seg fri fra den tyngende følelsen av å stå i gjeld til henne. Hun ble ikke sint, men for opp, kastet seg om halsen hans og kysset ham. Det skjedde så fort at han knapt rakk å tenke. Det var jo han, dumme tosken, som kom med slengbemerkningen. Ja, nå kan du kysse meg til takk. Det var en slik flåsete bemerkning han kunne si til hvem som helst, ja, til og med vennene sine. Han mente det jo ikke. Det kom så brått på ham at han trakk seg unna. «Hva … hva er det du gjør?» Øynene hennes var store som de største, blå klinkekulene han hadde samlet på som barn. Munnen åpnet seg med lett dirrende lepper. Han kunne se en rykning i munnviken. «Du sa at jeg skulle gjøre det … kysse deg?» Han svelget og prøvde å la være å se på henne. Han frigjorde seg helt og tok et steg tilbake. «Det er bare noe vi sier. Jeg mente ikke at du skulle gjøre det.» Han dro høyrehånden gjennom håret. Han ble usikker, men aller mest redd for sine egne følelser som var på vidvanke. Herregud, hva er det med meg? Hun så paff ut, og deretter såret. Så tok hun også et steg tilbake og så ned på papiret hun fremdeles hadde i hånden. Han prøvde å glatte over den pinlige situasjonen. «Vi … vi glemmer det der.» Han kremtet brydd og veivet ut en hånd mot henne. «Ja, det står navnet ditt på eierpapiret nå. Villi er din til odel og eie.» Det tok litt tid før hun svarte. Hun så ikke opp, men sto med bøyd nakke. «Men hvordan … hvor mye måtte du betale?» Han trakk på skuldrene. «Han var ikke akkurat noe røverkjøp. Jeg lånte pengene av morfaren min mot å arbeide gratis der til neste vår.» Nå glante hun forferdet på ham. Så rakte hun papiret mot ham. «Jeg … jeg kan ikke ta imot,» sa hun motvillig og sendte papiret et langt, lengselsfullt blikk.

Til toppen