Silja sto ved relingen på promenadedekket på dampbåten D/S Tizona på vei til England. Hun hadde Alva på armen og Charlotta ved siden av seg, klamrende til skjørtekanten. Tanken på å forlate landjorden og dra ut på havet for aller første gang, hadde vekket spente, kilende forventninger i magen, men akkurat nå var det noe annet som hadde forårsaket spenningen i henne. Oppmerksomheten var ikke lenger trukket mot havnen i Fredrikstad og alle som hadde stått og vinket til de reisende. Nå var den rettet mot Axel Løvenstad. Han så rystet ut, der han hadde skrittet frem til sin unge kusine, Anna, som ble geleidet av ingen ringere enn skogbaron Ole-Lauritz Bøchmann. Silja kjente både forbauselse og uro over å se disse to sammen. «Hva gjør frøken Bergfoss sammen med baronen?» hvisket Henrikke, som sto rett ved siden av. «Jeg aner ikke,» hvisket Silja tilbake og fulgte med på det forestående opptrinnet hun ante ville komme. Hun så på Axel at han var forbauset over å møte kusinen her på båten, og attpåtil sammen med herr Bøchmann. Han på sin side så slett ikke blid ut. «Anna, hva gjør du her?» Frøken Bergfoss løftet haken og så trassig på sin fetter. «God dag, Axel. Jeg ser at du er overrasket.» «Det kan du trygt si, men du svarte ikke på det jeg spurte om.» Frøken Bergfoss skulle til å åpne munnen, men baronen kom henne i forkjøpet. «Min gode mann, det var da svært så lite høflighet fra Dem. Jeg har invitert frøken Bergfoss med på reisen, og hun takket ja. Jeg har ikke fått noen opplysninger om at Deres kusine trenger tillatelse fra Dem for å bevege seg utenfor hjemmet. De er vel ikke hennes verge.» Silja sto så nær at hun kunne høre hvert ord som ble sagt, og fulgte nysgjerrig med. Axel sto med knyttede hender og så ut som han hadde et sinne inni seg som var i ferd med å bygge seg opp. «Anna, kunne jeg kanskje få et par ord med deg alene?» Han var kontrollert i stemmen. Det var tross alt andre mennesker på dekk, og han voktet seg vel for ikke å stelle i stand oppstandelse i all offentlighet. Men heller ikke denne gangen fikk den unge kvinnen komme til orde. «Herr Løvenstad, De får ha oss unnskyldt, men det passer ikke nå. Jeg vil vise frøken Bergfoss skipet.» Han løftet så vidt på den duegrå flosshatten med en overlegen mine. «Ha en god dag.» Så trakk han med seg frøken Bergfoss og spankulerte videre bortover promenadedekket mens han pekte hit og dit med sølvstokken og tydeligvis la ut om skipet. Silja var ikke klar over at hun sto og holdt pusten før Axel strente i motsatt retning og forsvant under dekk. «Å, nå blir det huskestue,» kom det fra Henrikke. Niels kom bort til dem. «Hva i alle dager var dette for noe? Var ikke det herr Løvenstads kusine, frøken Bergfoss?»

Til toppen