De andre fniste og lo, og den trillende latteren til Thea trengte seg inn hos Juliane og fikk det til å blinke rødt for øynene på henne. Thea var tydeligvis klar for å more seg, og det bare uker etter at hun hadde fulgt mannen sin til graven. Ergerlig gned Juliane luten inn i klærne. Den hedenske humoren hadde tydeligvis gode levekår på gården!

– Herregud, er det alderen min, eller er det fryktelig varmt her inne? peste Pernille etter en stund. – Jeg holder jo på å renne bort!

Hadde Juliane turt, skulle hun ha svart at det sikkert var alderen hennes, bare for å såre henne, så ikke Pernille skulle stå der og tro hun var ung og tiltrekkende. Men selvsagt måtte Thea si seg enig i at det var forferdelig varmt, og fikk straks medhold fra både Inga og Gunhild også.

– Kanskje vi kan ta arbeidet med oss ut litt senere i dag? foreslo Thea, for det var vanlig at man benyttet seg av godværet og tok arbeidet med seg ut på gårdstunet når det lot seg gjøre. Og de hadde jo ventet så lenge på dette været.

Inga mumlet at hun i hvert fall ikke takket nei til å smugtitte på spenstige mannsmuskler, men fikk i det samme et spark på leggen av Gunhild, som hvisket til henne at det kunne misforstås.

Juliane hørte det nok og visste også at det ikke var til å misforstå. Jostein hadde advart henne spesielt mot Inga, og hun syntes det var en prøvelse å være i nærheten av den blide innejenta.

– Ja, det kan vi gjerne gjøre for min del, lød det fra Pernille, til tross for at hun alltid hadde følt seg privilegert på Jellerød som hadde dette bryggerhuset i forlengelse av våningshuset. Hun visste hvor mye det forenklet arbeidet, hun som tross alt hadde opplevd andre tider. Ikke at det akkurat var så arbeidskrevende å bære klærne med seg over i det frittstående bryggerhuset heller, sånn som hun husket at de hadde gjort i gamle dager. Men husbonden hadde vært opptatt av å tenke nytt, ville at fremgang og trivsel skulle gå hånd i hånd, og det hadde han klart å få til. Særlig på den kalde årstiden hadde de hatt mye glede av bryggerhuset.

– Det er i hvert fall nok av vaskemuligheter her, fastslo Pernille. – Jeg tror ikke det er mange som kan velge og vrake slik vi kan på Jellerød. Det var som natt og dag å komme hit fra de to plassene jeg arbeidet på som ung. Ikke bare var mitt tidligere husfolk av den kjølige sorten, for å si det mildt, men de hadde heller ikke egen brønn, så vi var prisgitt elven sommer som vinter. Herregud, for et slit å dra klærne ned til elven og tilbake igjen! Jeg holdt på å fryse av meg både hender og føtter, og så fikk jeg attpåtil kjeft for at jeg hadde brukt for lang tid!

– Uff, svarte Thea. – Men det er dessverre harde bud for tjenestejenter flest, er jeg redd. Men jeg kan i det minste binde opp ytterdøren inntil videre, foreslo hun, og tørket hendene på forkleet. – Håper alle setter pris på litt frisk luft?

Hun skottet bort på Juliane, følte at hun måtte få henne med i samtalen, eller i hvert fall forsikre seg om at hun ikke følte seg oversett, men Juliane hverken svarte eller så opp. I stedet stod hun og gned innbitt på noe nede i vaskevannet mens dampen stod opp i ansiktet på henne. Thea nølte et sekund eller to, men hun kunne jo ikke tvinge et svar ut av henne heller. Besluttsom fant hun frem en taustump og forsvant bort til ytterdøren.

Juliane merket ikke den friske luften som øyeblikket etter strømmet inn i rommet. I stedet stod hun som fjetret og stirret ned i vaskevannet. Hun hørte ikke lenger etter hva de andre pratet om, fikk hverken med seg latter eller alvor i samtalene deres. Derimot var det noe annet hun ikke kunne unngå å få med seg, og som hun i det lengste håpet måtte være en misforståelse. Det var dette ildrøde som hun hadde oppdaget nede i vannet, som hadde en besynderlig fasong, og som satt så godt fast på skjorten til Jostein at hun ikke klarte å få det bort uansett hvor hardt hun gned på det. Hun trengte ikke vaskeråd fra hverken Inga eller noen av de andre, men hvorfor klarte ikke luten å ta det? undret hun og løftet skjorten opp fra vannet for å ta denne rare flekken nærmere i øyesyn. I neste øyeblikk stirret hun forferdet på det lille røde broderiet.

– Hva … er dette? mumlet hun vantro, enda formen ikke var til å ta feil av.

Thea ble stiv av skrekk da hun oppdaget at det var den lyse lerretsskjorten til Jostein som Juliane holdt i hendene. Og bak lommen lyste noe rødt og illevarslende mot henne. I et svimlende sekund var hun to år tilbake i tid, til den gangen hun nokså dristig hadde foreviget hva hun følte for stesønnen. Men hvordan kunne det ha seg at skjorten hadde havnet her i skittentøysbunken hvis det var første gang Juliane ble oppmerksom på hjertet? Kunne det tenkes at Jostein hadde holdt skjorten skjult for henne?

– Er det ingen som vet hva dette er? hørte hun Juliane gjenta hardt. Øynene var forvandlet til to mørke sprekker.

Himmel og hav, nå var gode råd dyre! tenkte Thea panisk da de andre nysgjerrig tittet bort på den dryppende våte skjorten i Julianes hender.

– Er det ikke en av skjortene til Jostein? svarte Pernille i det samme. – Men den burde kanskje ikke ha fått så varmt vann … Er ikke det en lerretsskjorte?

– Jeg spør ikke om vaskeanvisning, jeg spør om flekken!

Thea forsøkte å holde hodet kaldt til tross for redselen som holdt på å overmanne henne. Hun vred hjernen for å finne på noe å si som fortest mulig kunne roe ned Juliane og avlede de andre.

– Jeg synes det ser mer ut som en av skjortene til Paal Martin? hørte hun seg selv si. – Kanskje den ble pakket ned til København ved en feiltakelse?

Til toppen