Fire skip satte ut fra Roma havn samtidig. Det var fullt av sjørøvere i farvannene omkring, båtene pleide å vente på hverandre.

Broder Niclas hadde seilt der før og visste at den farligste strekningen var like nord for Afrika. Han forsøkte å dempe pilegrimenes uro ved å fortelle historier. Likevel merket Ingebjørg at nesten alle tilhørerne stadig kikket nervøst utover havet. Hun våget ikke engang å tenke på hva som ville skje hvis de fikk se et sjørøverskip nærme seg. Det var en kjent sak at sjørøverne ikke viste noen nåde, de slaktet ned både kvinner og barn.

Hun var glad da mørket kom brått og uventet og de måtte kaste anker og ligge i ro til dagslyset kom. Så fikk de i hvert fall en fryktløs natt. Ingen skipsfører med vettet i behold ville seile i mørket og risikere å støte på holmer og undergrunnsskjær. Ikke engang uforferdede sjørøvere.

De hadde hellet med seg denne gangen også og hadde god bør, det varte ikke mange dagene før de seilte innover en fjord. Innerst inne oppdaget de til sin glede et dansk skip. Det var nettopp kommet inn fra Ribe med en flokk pilegrimer som skulle ta veien hjem til fots etter at de hadde besøkt Santiago. Det var fattige pilegrimer som ikke hadde råd til å skaffe seg en hest eller å reise med skip tilbake. De fleste av dem var på botsferd. Skipet dro frem og tilbake mellom Ribe og Santiago de Compostela om sommeren, med pilegrimer som gikk til fots den ene veien og seilte den andre.

Fra fjordbunnen førte en sti opp gjennom dalen til Santiago. Broder Niclas fortalte at det var to dagsmarsjer til målet.

Ingebjørg var sliten da de endelig kom frem til det første herberget. «Sengene» var bare noen planker, og det eneste de hadde til å ha over seg var pilegrimskappene sine. Reisetasken la hun under hodet. Merkelig nok falt hun ganske snart i søvn enda så vondt hun lå, men våknet av at det klødde overalt på kroppen. Det vrimlet av lopper og lus.

Til morgenmat spiste de fisk fra elven, tørt brød og drakk vann.

Det enkle, fattigslige livet føltes som en botsgang i seg selv. Hun tenkte at søster Katarinas bønner ville få ekstra tyngde ved at hun – guttens mor – levde et liv i armod. Det eneste hun hadde å holde seg til var den fromme nonnens ord om at hun skulle forsøke å omvende Erling. At han befant seg på samme borg som Alv og hadde ondt i sinne, våget hun nesten ikke å tenke på.

Straks etter det beskjedne måltidet, brøt de opp og fortsatte marsjen til Santiago de Compostela.

Til toppen