Blodsbånd (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 33

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 33
ISBN/EAN: 9788202511418
Kategori: Romanserier
Omtale Blodsbånd

Endelig er det duket for hedersfest til ære for Lucie og Ditlef, som nå er rette ektefolk. Mens Ditlef holder tale, blir det oppstandelse i forsamlingen. Noen har sett en skikkelse som nærmer seg huset, og folk tror det er fare på ferde.

«Se der!» var det med ett en mann som utbrøt. Han satt ved kortsiden, under vinduet.
Flere strakte hals, og noen reiste seg halvveis opp. «En mann …» Lucie oppfattet enkelte ord. «… svartkledd …» «… kappe …»
Det var som om hun visste hvem det var, selv om hun ikke kunne se noe som helst fra der hun satt. Hun skottet rundt seg, og så flere andre flakkende blikk.
«Kan det være røvere som lusker rundt? Det er ingen hemmelighet at mange av byens fiff er samlet her i kveld.» Han snakket som vanlig lavt, og det var neppe mange andre enn Lucie, Karen Malene og de nærmeste som kunne høre ham.
«Røvere?» En mann ved kortveggen hadde snappet opp muligheten. «Det er røvere som er på ferde! Røvere!»«Hjelp, vi blir ranet,» ropte fru Alhel.

Til toppen

Andre utgaver

Blodsbånd
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

«Gode Gud i himmelen,» gispet Lucie. «Mener du at han …»

Karen Malene løftet hodet og nikket. «Tyge har betalt noen for å rydde Herman og faren av veien. For at det skal skje et uhell. Herman kommer aldri tilbake, Lucie. Min Herman, den snille, gode mannen min, faren til barnet jeg bærer.»

Lucie avbrøt. «Så du akter å reise etter dem? Det er derfor du er her?»

Karen Malene nikket. «Jeg må. Jeg kan ikke la dette skje. Tyge har vist sitt sanne ansikt når han tror at drap er løsningen. Han må være forrykt som tror det … som i det hele tatt tenker på det! Er du ikke enig?»

«Selvsagt,» nikket Lucie og følte at hun var innhyllet i en sky av tåke. Tilly befant seg om bord på et skip med en morder. «Hvorfor faren? Hvorfor skal herr Bryning ryddes av veien også?» hørte hun seg selv si.

«Fordi han vil utgjøre en fare … han vil stille utidige spørsmål. Og jeg tror at han tenker at med min svigerfar i live vil ikke Tyge ha frie tøyler når det gjelder meg … og min formue. For det er ikke bare meg Tyge er ute etter, jeg innser det. Det er meg og formuen min.»

«Tilly er om bord …»

«Ja,» nikket Karen Malene alvorlig. «Jeg tenkte på det. Dersom hun blir funnet, vil hun holde seg i nærheten av Herman, og mulighetene for at også hun …»

«Å, nei!» utbrøt Lucie.

Ditlef hadde reist etter dem. To av de menneskene Lucie satte høyest i livet, var i stor fare.

«Pokker, pokker, pokker,» hvisket Lucie og så på venninnen. «Hvordan kunne du være så tossete? Du vil ha i pose og sekk, men det går ikke an. Det er ikke slik det er. Du fikk verdens beste mann, og så skusler du bort din lykke for en sleip ål som Tyge Arnoldussen?»

«Jeg vet det. Og jeg er lei for det. Det skulle aldri ha hendt. Likefullt, gjort er gjort, og nå må jeg redde stumpene.»

«Det er det eneste fornuftige du har sagt hittil.» Lucie visste at hun var streng, men det fortjente venninnen. «Jeg vil ikke reise noen steder. Det er ikke lenge siden vi kom tilbake fra Trondhjem, og nå vil jeg bare være hjemme og nyte Emme, freden og hverdagen.» Lucie visste innerst inne at hun aldri ville få fred så lenge Tilly og Ditlef kunne befinne seg i fare.

«Hjemme?» gjentok Karen Malene. «Om jeg får påpeke det, bor du hos din manns slektninger, enten du er her på Hope eller i Sandviken. Det er vel ikke mye fred å få, særlig ikke sammen med din svigermor?»

Lucie sukket. Selvsagt hadde venninnen rett. Og selvsagt var hun sterkt fristet til å reise etter Ditlef, for det siste solemerket hadde vært tungt og vanskelig. Nå ante hun ingenting om hva som foregikk. «Du vet at du får viljen din, ikke sant? Jeg blir med, for jeg har ikke noe valg.»

Karen Malene smilte takknemlig. «Jeg hadde håpet at du ville bli med. Det er derfor jeg dro i kveld, slik at jeg ikke mister seiletid i morgen.»

Lucie hadde alt reist seg og åpnet døren. «Cicelle? Kirsten?»

Begge to kom ut fra kjøkkenet.

«Jeg skal dra av gårde med Karen Malene til København i morgen. Kirsten, du må pakke Emmes saker, og begynne å finne frem mine. Vær stille, så ikke Emme våkner.»

«Ja vel, frue,» sa Kirsten lydig.

Cicelle var derimot ikke like enkel. «Lucie? Hva tenker du på?»

«Det er fare på ferde, og jeg blir med min venninne for å avverge en ulykke. Det gjelder Karen Malenes ektemann.»

Svigerinnen ristet sakte på hodet. «Nei, du kan ikke reise. Ditlef ville også ha sagt nei, selv om dette er en annen sak, og det her står om liv.»

Lucie hadde ikke regnet med motstand fra svigerinnen. «Jeg har ikke noe valg. Det er ikke bare Herman som er i fare, også Tilly. Ditlef vet ingenting om trusselen, og hvis vi ikke reiser, vil det ende ille. Kan hende også for Ditlef.»

Karen Malene nikket taust.

«Jeg kan ikke hindre deg, men Emme tar du ikke med deg.»

Det gikk kaldt nedover Lucies rygg. «Selvsagt tar jeg Emme med meg. Jeg forlater ikke barnet mitt nå.»

Cicelles ansikt viste forståelse, men stemmen var bestemt. «Hør hva du selv sier, Lucie. Du vet at det er fare på ferde, og likevel vil du ta med deg et spedbarn?»

Det var som om luften med ett ble kjøligere, og Lucie strøk hendene over armene. «Jeg kan ikke reise fra Emme, for jeg har allerede vært borte fra henne så lenge. Jeg kunne ikke holde ut å …»

«Så ikke reis. La Ditlef ordne opp, og la din venninne feie for sin egen dør.»

Det kom et lite hikst fra Karen Malene, som sto i bakgrunnen.

«Din plass er sammen med din datter. Hun trenger deg. Her. Ikke på en farefull seilas til København, og med et ukjent utfall. Jeg forstår ikke at du i det hele tatt kan tenke på å dra. Dine onkler ville ha sagt det samme, og Ditlef har også sagt nei. Du kan ikke legge ut på en vill ferd, ikke med din datter.»

Det var umulig å tenke klart. Det hamret i tinningene, og valget Lucie måtte ta, var hjerterått. «Emme må være med, for jeg  reise …» begynte hun, men så tidde hun. Gråten lurte i brystet og i halsen og bak øynene. Det ble for mye.

Til toppen

Bøker i serien