Jan kremtet. «Dere, nå kommer Sverre med dagens leveranse.»
«Sverre? Ragnhilds kjæreste?» Wenche var ertende i stemmen. «Det er en til sammen med ham. Han har ikke en tvillingbror, vel? Jøss, leverer de alltid til hest?»
«Det er vel denne forsagte hjelperen hans som kommer,» sukket Eva.
«Nei, det er herr Wendel selv!» opplyste Perdy, som hadde styrtet bort til vinduet og presset nesen mot den nypussede ruten.
«Herr Wendel, sier du?» Evas bevegelser ble hektiske. «La oss få ryddet unna etter frokosten. Vi må jo be dem inn på kaffe.»
«Dere kan slå dere ned utenfor,» sa Kasper. «Jan og jeg satte opp et lekkert hagebord i går. Ekte saker, med parasoll og alt. Det er godt mulig det hører til skolens eiendom, men det aner jo ikke vi noe om, ikke sant?»
«Fint, det,» sa Eva distré mens hun samlet asjettene så fort at Ragnhild var sikker på at noe ville knuses. «Valborg, kan du ordne med kaffe? Lag noen smørbrød også, er du snill.»
«Smørbrød?» gjentok fru Smeland. Rynkene rundt de sammenpressede leppene ga tydelig tegn på misbilligelse. «Vi har jo akkurat spist frokost. Holder det ikke med en pakke med kjeks?»
«Smørbrød, sier jeg! Sverre og faren er sikkert sultne.»
Fru Smeland forsvant motvillig inn på kjøkkenet.
«En pakke kjeks,» hermet Eva stresset. «Hva i alle dager var det for slags kommentar?»
Ragnhild forsto det heller ikke. Var hun nervøs over at Sverre dukket opp? «Vi får gå ut og ta imot dem.»
Hun la merke til at Ågot hadde rukket å hente en duk i lintøyskapet til hagebordet og nå kom bærende på et brett med kopper og asjetter. Motvillig måtte Ragnhild innrømme at hun var dyktig.
Herr Wendel hoppet lettbent ned fra hestekjerra og ga Stjerna et klapp på ryggen. «God dag, alle sammen. Eva, jeg håper du tilgir at jeg kommer busende på denne måten, men jeg måtte jo komme og hilse på årets personell.»
«Se her hvem som synes det var på tide med et ferieopphold igjen,» sa Sverre spøkefullt og løftet Mor Monsen ned fra kjerra.
«Å, er det kolonipusen vår som er tilbake,» sukket Ragnhild henført og tok imot den bløte, gylne katten, som nektet å la seg kjæle med i mer enn et par sekunder før den pilte av sted for å utforske sine gamle jaktmarker.
«Skal vi ha katt her?» hørte hun Ågot si vantro til Wenche. «Noe så uhygienisk!»
Herr Wendel trykket Jans hånd. «Alltid godt å se Dem. Og Deres artige, lille niese,» la han til da Perdy dukket opp.
I tur og orden hilste han på Ågot, Wenche og Kasper. «Og så frøken Eriksen, da. Tenk, De lurte oss godt i høst da De var på middagsbesøk og unnlot å fortelle at De skulle flytte hit og bli lærerinne på skolehjemmet.»
«Jeg visste jo ikke om det da,» mumlet Ragnhild.
Fru Smeland dukket opp med en kaffekanne og et fat med smørbrød.
Sverre og inspektørene var i full sving med å laste kassene av hestekjerra og bære melkeflasker, grønnsaker og egg inn på kjøkkenet.
«Jaså, De er også ny?» Herr Wendel henvendte seg til fru Smeland. «Det var jo tragisk med Anna-Sofie. Ingen kunne vel forutsett at hun skulle gå bort så tidlig, hun var jo alltid i fabelaktig form.»
«Dette er fru Valborg Smeland. Min nabo og hybelvertinne i Oslo,» skyndte Ragnhild seg å si, glad for å få herr Wendel over på andre tanker enn spesialskolen. «Hun er vår kokke i år.»
De utvekslet et håndtrykk. Ragnhild hadde ventet at fru Smeland ville bli stående og kanskje fortelle litt om seg selv, men hun forsvant inn i spisesalen igjen like fort som hun var kommet.
«Hun var fåmælt,» kommenterte herr Wendel.
«Litt uhøflig, var det ikke?» sa Eva avmålt med et blikk festet på Ragnhild.
«Hun er nok bare nervøs,» forsvarte Ragnhild. «Det er jo ikke så enkelt å komme og ta plassen til en som har vært her i så mange år.»
«Huff, jeg burde kanskje ikke nevnt Anna-Sofie,» sa herr Wendel.
«Ikke tenk på det. Vi må da kunne nevne navnet hennes uten at noen skal føle seg tråkket på tærne. Forsyn deg,» sa Eva og slo ut med hånden mot fatet som var kommet på bordet. «Nei, nå har jeg aldri,» sukket hun ved synet av skivene. «Det var ikke mye vi hadde å by på.»
Fru Smeland hadde åpenbart ikke gjort seg umak. På fatet lå det fire brødskiver, alle med gaudaost uten noen garnityr. Det var smør utenfor kanten på skivene, og osten var slurvete skåret. En av skivene var attpåtil en brødskalk.
Herr Wendel lo, men tok seg en brødskive. «Du lærer dem vel opp etter hvert,» humret han.
«Å, jeg vet ikke.» Eva brummet. «Denne damen skulle jo være en slik mesterlig kokke, eller hva, Ragnhild?»
Ragnhild ble svar skyldig. Hun så seg om etter Sverre, i håp om at han kunne redde situasjonen, men han var borte.
Eva foldet hendene nervøst i fanget. En pinlig stillhet oppsto. Ragnhild innså brått at hun var blitt et femte hjul på vognen. Ågot og Wenche hadde forsvunnet for å ta tak i utdelte oppgaver. Inspektørene var også i gang med sitt.

Til toppen