Bortført (Heftet)

Serie: Årringer 25

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 25
ISBN/EAN: 9788202503154
Omtale Bortført
Silja og Engebreth fortsetter den fortvilte letingen etter Viljar. De innser til slutt at Viljar ikke er i Karlstad, og tar med seg Kerstin og reiser tilbake til Charlottagården. Der er også Engebrets far, herr Bøchmann.

Engebreth skjenket melk i Kerstins glass. «Dette er Kerstin. Hun skal bo hos oss,» sa han med stødig og rolig stemme.
Det ble dørgende stille i stuen, men det varte ikke lenge.
«Bo her?» eksploderte baronen og lente seg frem. «Sammen med vår familie? Hvor kommer dette barnet fra?»

Til toppen

Andre utgaver

Bortført
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Utdrag

Det første Silja så, var det lyseblå silkestoffet. En silkekjole.
 Hun stirret som paralysert på den vakre kjolen i glatt, kjølig silke som ville passet perfekt til en porselensdukke. Men dette er ingen dukke. Dette er et barn. Et dødt barn. En død jente. Tankene hugg seg fast i henne, som om noen meislet dem inn i stein.
 Hun ønsket ikke å se mer, men blikket gikk ufrivillig til de små føttene som stakk ut nedenfor blondekanten på kjolen. Blåhvite, kalde. Hun ville i hvert fall ikke se ansiktet. Likevel var det som om hun ble dratt mot barnet. Alt hun ville var å flykte ut, men beina lystret ikke. Blikket lyttet heller ikke til henne, og flyttet seg oppover den lille skikkelsen. Og nå var det for sent. 
 Hun klarte ikke å rive blikket til seg, og hun visste at dette synet ville hun huske så lenge hun levde. Det lille ansiktet, omkranset av en blondekyse. De stivnede ansiktstrekkene, som blåhvit marmor og med svarte lepper med munnvikene litt nedover, som i en siste, stivnet gråt. Nesetippen var ørliten og spiss med svarte nesebor.
 Det var da det virkelig gikk opp for henne. Dette er ikke Viljar. Det er et annet barn. Hun virvlet rundt, tok sikte på døren og kom seg ut. Deretter lente hun seg mot hjørnet av likhuset, brakk seg og kastet til slutt opp det hun hadde spist til morgenmat. Lukten av våt jord, mugg og død hang i nesen og det føltes som hun var i ferd med å bli kvalt.
 Engebreth kom straks ilende bort til henne med et rent lommetørkle. «Silja, jeg skal følge deg bort til vognen. Klarer du å gå, eller vil du vente litt?» Stemmen var full av omsorg og bekymring.
 Det var nedverdigende å stå der og kaste opp foran Engebreth og den fremmede kirketjeneren, men hun klarte ikke å stanse brekningene.
 «Det er ikke Viljar,» hikstet hun frem.
 «Hva?» Engebreth tok henne i armen. 
 Hun tørket seg om munnen med lommetørkleet og lente ryggen mot den hvitfalmede veggen. Hun var redd for å segne om, men så fanget hun blikket hans, og nå kjente hun et nyvunnet håp.
 «Det er ikke ham. Det er et annet barn. Et pikebarn med blå silkekjole.»
 Det raslet i et nøkkelknippe borte ved det andre hjørnet. Kirketjeneren tok et steg nærmere. «Er det noe galt, frue?»
 Silja vendte seg mot kirketjeneren. «Det er ikke min unge, den som ligger der inne.»
 «Du frelste jord …» Mannen så uforstående på henne og klødde seg i nakken, som om dette var en pinlig affære og han ikke visste hva han skulle gjøre.
 Hun hadde lyst til å juble, men sakte ble hun overmannet av en annen og brutal tanke. Den fikk henne nådeløst ned på jorden igjen. På nytt grep en iskald klo kaldt om hjertet. Han ligger et annet sted. I en kiste. De har allerede begravet ham.
 Engebreth tok tak i skuldrene hennes og tvang henne til å se på ham. «Silja, du snakker over deg? Dette blir for mye for deg.»
 Hun så forvirret på ham. «Tror du jeg er blitt gal, Engebreth? Skal du sende meg på galehus, slik din far har pleid å gjøre med din mor?» Hun hørte selv hvordan stemmen klang tonløst og falskt.
 Kirketjeneren så urolig ut, og benyttet anledningen til å tenne pipen.
 «Silja! Nå tier du,» sa han advarende, som om han skjemtes over det hun hadde sagt.
 «Men det er ikke Viljar, sier jeg jo. Det er et annet barn. En jente i en blå silkekjole.» 
 Engebreth så først undrende på henne. Deretter slapp han taket i skuldrene hennes og gikk inn i likhuset. Han kom ut igjen like fort, mens han holdt seg foran nesen, som om han ikke klarte lukten av død der inne. Men så tok han seg sammen og henvendte seg til kirketjeneren.
 «Min hustru har rett. Dette er ikke hennes … jeg mener vårt barn.» Han kremtet.
 «Er han gravlagt likevel?» kom det tynt fra Silja, som håpet at kirketjeneren fortsatt skulle se uforstående ut og riste på hodet.
 Han klødde seg i nakken og slo hånden ut mot døren inn til det mørke likhuset. «Det er ikke flere døde barn her nå. Jeg forstår ikke …»
«Hva med kisten der inne?» spurte Engebreth.
 Kirketjeneren pattet på pipen. «Å, det er enkefru Fransson som skal i jorda i morgen, det.»
 «Og pikebarnet?»
 «Det kom Sigga med.» 
 «Og De har ikke gravlagt et annet spedbarn nå nylig? En liten gutt?»
 Kirketjeneren ristet bestemt på hodet, og nå virket han irritert og utålmodig. «Men tror herren at jeg står her og ikke har oversikt over de døde som kommer hit og skal i jorda? Hvis De ikke finner det De leter etter, kan jeg dessverre ikke hjelpe Dem.»
 Engebreth tok Silja i armen. «Kom, kjære. Det er best vi drar.»

Til toppen

Bøker i serien