Brannen (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 7

Forfatter:

, Kjetil Nystuen (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Nystuen, Kjetil
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202538965
Omtale Brannen
Anna ser frem til julaften. Hun har invitert Johan på middag, og gleder seg til at de skal være sammen. Men så begynner det å brenne i smia, der hun har alle lampene hun har laget for elektrisitetsverket. Bessfar kommer til, for sent oppdager Anna at han prøver å ta seg inn i den brennende smia.

– Nei! skrek Anna mens tårene silte. Enda en gang forsøkte hun å ta seg frem til Bessfar, og enda en gang jaget flammene henne ned i snøen. – Hjelp ham! stønnet hun, mens hun prøvde å kaste snø over bestefaren.

Til toppen

Andre utgaver

Brannen
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

– Bessfar! Du må våkne! Det brenner! Smia brenner! Anna famlet etter sengen til bestefaren i det mørke kammerset. Rev fellen til side og røsket ham våken. Men det tok tid med den gamle. Han hadde nettopp sovnet, og sov tungt. – Du må våkne, Bessfar! Endelig slapp søvnen taket. Han harket til og hadde nesten ikke stemme. – Brenner, sier du? – Det er smia som brenner, du må komme! Han var seig i bevegelsene. Hun hadde ikke tid til å vente. Nå var han i det minste våken, men trengte tid til å få på klærne og komme seg ut. – Jeg løper og ser om det er noe vi kan gjøre, skrek hun. Hjertet hamret i brystet så det gjorde vondt. – Heine har alt løpt foran, sammen med Ola nabo, det var han som kom og varslet. – Spring du, Ingeborg Anna, så kommer jeg etter, stønnet Bessfar. Hun styrtet ut av stuen og over tunet. Alt før hun kom ut mellom husene og fikk utsyn oppover jordet, så hun den varme gløden over hustakene. Smiebrannen farget himmelen rød. Så var hun ute på jordet. Der det pleide å være mørkt på kvelden midtvinters, og smia i beste fall kunne skimtes som en mørkere skygge, var det så lyst at hun nesten måtte knipe øynene igjen. Smia sto i full fyr. Det brant i tømmeret rundt hele den vesle bygningen. Taket holdt fremdeles, men det knaket i veggene, høye knepp som slo gjennom lyden av de knitrende og buldrende flammene som slikket stadig høyere. Ola og Heine var foran i tråkket, nesten oppe ved smia. Det var andre mennesker der også. Noen sto bare og så på det som skjedde. Andre forsøkte å slukke ved å skuffe snø på flammene. I det samme begynte kirkeklokkene å kime. Det var som dommedag var kommet da de tunge klokkene i tårnet sendte sin malmfulle klang ut i nattemørket. Det var slik brannmannskapene ble varslet. Lyden skapte en intens følelse av uhygge. Hun maste seg oppover tråkket. Fortvilelsen grep fatt i henne. Hva om smia brant ned? I et glimt så hun for seg lampene hun hadde gjort ferdig, som lå lagret inne i smia. Hun hadde planlagt å gå til elektrisitetsverket med dem tidligere på dagen, men så hadde hun vært for sliten, tenkt det kunne vente enda en dag. Nå ville alle lampene bli ødelagt. Alt arbeidet den siste uken hadde vært forgjeves. Likevel var ikke lampene det verste de kunne miste. Om de mistet smia, ville de ikke kunne gjøre annet arbeid heller. Alt utstyret var der inne. Både det de brukte å smi med, og det de brukte til å sko hest. Varmen av brannen hadde tiltatt i løpet av den korte stunden det tok å gå tråkket opp fra tunet. De som forsøkte å temme flammene, ble drevet lenger vekk fra brannen. Flammene blafret og slikket grådig i seg av det tørre tømmeret. Røyken steg svart rett til værs, inn i den mørke natten, sammen med gnistregnet som døde ut der det møtte kulden høyere opp. Heldigvis var det nesten vindstille og liten fare for at ilden ville spre seg. En av dem som hadde måket snø mot flammene kom bort til henne. Han hadde en langskaftet spade i hånden, var sotete i ansiktet og andpusten. – Det lar seg ikke stanse, Anna, peste han. Hun visste det var sant. Kunne se det selv, hvordan flammene bare på den korte stunden hadde fått stadig bedre tak i tømmeret. – Vi har gjort så godt vi har kunnet, sa han med fortvilelse i stemmen. – Jeg vet, hikstet hun og klarte ikke holde tårene tilbake. Han ville si noe, kanskje trøste, men fant ingen ord. Harket bare og snudde seg forlegent. Trakk over mot de andre som fortsatt måket snø inn i flammene. Det freste og knitret, men var ellers til liten hjelp. Hun snudde seg og så tilbake mot tunet. Gjennom tårene skimtet hun Bessfar som kom stavrende opp mot smia. Det kimte fortsatt i kirkeklokkene, illevarslende og dystert.

Til toppen

Bøker i serien