Forfatter: | Else Berit Kristiansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2012 |
Antall sider: | 253 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | I krig og kjærlighet |
Serienummer: | 36 |
ISBN/EAN: | 9788202396350 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Else Berit Kristiansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2012 |
Antall sider: | 253 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | I krig og kjærlighet |
Serienummer: | 36 |
ISBN/EAN: | 9788202396350 |
Kategori: | Romanserier |
Det var morgen. Til tross for mørket
i det tette kjellerrommet, kjente hun det på kroppen. I dag hadde hun bestemt
at hun skulle våge seg ut. Hun måtte ta den sjansen. Å sitte her nede mens det
var lyst, for så å gå til suppestasjonen etter mørkets frambrudd, tjente ikke
til annet enn å opprettholde livet fra time til time. Slik kunne hun ikke
fortsette. Rosa og Jürgen ventet på henne.
Hilda og den lille gutten sov i
fanget hennes. Hun strøk dem over pannen etter tur. Hilda sukket av velvære.
Hjørdis’ hjerte krympet seg. Hvordan skulle hun forklare de små at hun ikke
kunne være hos dem lenger? Hun ventet til parafinlampen ble tent. Da flyttet
hun seg forsiktig, la de to barna til rette på betonggulvet og reiste seg. Hun
ble andpusten. Lukten fra jakken fylte nesen hennes. Hun stirret på den tunge
jerndøren.
”Skal du ut?”
Jenta som spurte, snakket så høyt at
Hjørdis kvakk. ”Ja.”
”Hvor skal du?”
Det ble liv rundt dem. Hjørdis kunne
telle de hvite øyeeplene. ”Jeg har jo sagt at jeg må finne barna mine. De
venter på meg, og de er redde.”
Hun som holdt parafinlampen fikk et
sørgmodig uttrykk i ansiktet. ”Stakkars deg.”
”Hvorfor det?”
”Hvis du skal bort fra Dresden, må
du oppsøke russerne og be om hjelp. Det ville ikke jeg ha gjort.”
Hjørdis svelget. ”Jeg skal forsøke å
finne en annen måte. Kanskje jeg går til fots. Fader Tim bruker tre–fire dager
til landsbyen, det kan jeg klare også.”
”Fader Tim er mann. Dessuten
er han offiser i Frelsesarmeen. Russerne rører ham ikke.”
Krampen i underlivet var der igjen,
så kraftig at hun bøyde seg framover og ga fra seg et stønn. ”Jeg må ta
sjansen. Det ville din mor ha gjort også, hvis hun var i live. Alle mødrene
deres ville ha gjort det samme.”
”Ikke min. Hun reiste fra meg.”
Hjørdis svelget. ”Jeg trodde at
foreldrene deres var døde, eller var blitt tatt av russerne?”
Jenta senket parafinlampen. ”Både
mor og jeg ville ha omkommet hvis hun ikke dro med den russeren. Det var bedre
at én av oss reddet livet. Men hun har lovet å komme tilbake og hente meg når
hun har fått tak i penger og mat.”
”Å.” Hjørdis forflyttet seg nærmere
den tunge døren. ”Fader Tim er nok snart tilbake i Dresden. Hvis jeg møter ham,
skal jeg be ham om å finne et ordentlig hus der dere kan bo, istedenfor i denne
rå kjelleren.”
Nå hørte hun et barn som gråt og et
annet som trøstet. Hun stanset ved døren og snudde seg.
Hilda
strakte ut en hånd. ”Ikke gå fra meg, Fräulein
Hjørdis!”
Hjørdis ventet på at den eldste jenta
skulle få henne til å tie, men ingen sa noe. ”Jeg må ut og finne barna mine,
Hilda. Jeg er veldig lei for det.”
”Vær så snill …” Den lille
barnehånden var skitten. Stripene etter tårer på Hildas kinn satt tett i tett.
Hjørdis svelget og så på den eldste
jenta. ”Har hun ingen slektninger?”
”Nei. Ingen voksne. De døde i
brannen. Skal jeg åpne døren for deg?”
”Ja takk.”
Det skrek i stålet. Hjørdis trådte
ut i gangen. Herfra så den enorme ruinhaugen de forserte hver kveld,
uoverkommelig ut. Hvis man valgte feil sted å klatre over, eller støttet seg
med hendene for langt til siden, kunne man bli spiddet på skarpe steiner.
”Farvel, Hjørdis. Du vet hvor du
finner oss hvis du trenger et gjemmested.”
”Tusen takk.”
Jenta smelte igjen døren. Hjørdis
hørte de minstes hulking mens hun sakte nærmet seg ruinhaugen. Gaten over henne
var stille, ingen motorkjøretøyer og ingen stemmer hørtes. Hun stanset da hun
fikk sollyset i øynene. Det gnistret hvitt bak øyelokkene. Hulkingen kunne
høres fortsatt. Den steg og sank i styrke. I dag fikk de minste lov til å
gråte, forsto hun. De gråt fordi hun gikk fra dem – den eneste voksne de hadde
vært sammen med på flere måneder. Tanken fikk henne til å hive etter pusten.
Hun kunne ikke ta dem med, de var for mange. Hun hadde ikke engang mat til seg
selv. Eller kunne hun det? Hvis hun fant Helmut … han visste hvordan man skulle
overleve i skogen om sommeren.
De oppskrubbede knærne sved da hun
krabbet opp ruinhaugen. Nå var det snart bare den lange korridoren og trappen
igjen, så ville hun være ute. Hun stanset før hun var kommet til toppen av
haugen, og det var nok til at hun skled ned igjen på den gale siden. Hun endte
på ryggen, og la og stirret opp gjennom skallet av en bygning. Der så hun
himmelen. Den var blå. Barna burde ha vært ute og fått sollys. De kunne bli
syke av å sitte i den mørke kjelleren. Bli syke og dø. Hun svelget, knep igjen
øynene og forsøkte fortvilet å stenge lyden av barnegråten ute. Omsider stilnet
den. Hun satte seg opp og lyttet. Hadde de eldste jentene kneblet Hilda og
Oscar? Kvalt dem, for å få dem til å tie?
Hjertet dunket hardt. Hun rullet seg
rundt og reiste seg. Det var bare noen få skritt bort til døren hun akkurat
hadde forlatt. Hun dundret på den med den friske knyttneven. ”Det er meg, Fräulein Hjørdis!” ropte hun.
Omsider ble døren åpnet. Jenta med
parafinlampen kom til syne. ”Glemte du noe?”
”Ja.”
”Du får komme inn.” Hun dro opp den
tunge døren og gikk til side.
Hjørdis trådte tilbake inn i rommet
og møtte Hildas blikk. Det lille barnet holdt pusten. Snørr hang under nesen
hennes. Tårene hadde laget enda flere striper på de skitne kinnene. Hjørdis
rensket halsen og så seg rundt. ”Vil dere bli med til landsbyen og hente Jürgen
og Rosa?”
Det ble enda stillere. Alle barna
rettet oppmerksomheten mot den unge jenta som holdt parafinlampen. Skuldrene
hennes sank. Hun vaklet framover, som om luften hadde gått ut av henne. Blikket
hennes var sløret da hun løftet haken. ”Kan vi det? Alle sammen?”
Hjørdis nikket. ”Ja. Dere kan ikke
bli her. Det er bare få måneder til vinteren. Den overlever dere ikke i dette
hullet.”
”Hva med russerne?”
”Hvis vi holder sammen, er vi
sterke. Jeg kan ikke garantere at vi ikke blir angrepet, men jeg har kjent
russiske soldater som er gode menn. Vi får be til Gud om at vi møter slike, og
ikke de som …”
”Vi vet hvor flydroppene skjer. Der
kan vi hente proviant.”
”Stjele, mener du?”
”Ja.”
Hjørdis nikket igjen. ”Det er en god
idé. Frelsesarmeen gir ut bare ett og ett måltid om gangen, ikke sant?”
Jenta med parafinlampen smilte. Hun
lyste langs rekken av barn. ”Hva sier dere? Skal vi bli med?”
Hilda spratt opp og løp over gulvet.
Hjørdis strevde med å holde igjen gråten da den vesle jenta klamret seg til
beinet hennes. ”Tusen takk, Fräulein,”
hvisket hun og snudde seg. ”Oscar! Vi er reddet!”
Oscar var mer engstelig da han
nærmet seg. ”De er søsken,” sa jenta med parafinlampen.
”Å.” Det suste i Hjørdis’ hode.
Hvordan hun skulle greie å ta vare på femten barn, ante hun ikke. Hun svelget.
”Hva heter du?” spurte hun jenta med parafinlampen.
”Kall meg Nutti.”
”Dette må vi samarbeide om, Nutti,
ellers vil vi ikke klare oss.”
Nutti nikket. ”Skal vi ta med
parafinlampen?”
”Ja. Vi trenger den i skogen om
natten. De minste kan bli redde i mørket.”
Nutti blåste ut lampen og satte den
ved føttene sine. Så trakk hun pusten dypt. ”Hør etter, alle sammen!” Barna
stivnet og rettet oppmerksomheten mot henne. ”Det vi har bedt til Gud om hver
kveld og hver morgen, har skjedd. Nå skal vi bli med Fräulein Hjørdis ut av byen. Alle må være snille og gjøre som hun
sier. Er det oppfattet?”
Barna nikket ivrig. Hjørdis kjente
at Hilda tviholdt i henne. Oscar smøg hånden sin inn i hennes. ”Da går vi!”
hørte hun seg selv rope.
Hilda hjalp henne over ruinhaugen og
opp trappen. Hjørdis forsøkte å virke fryktløs, men hjertet hennes dunket i en
vanvittig fart. Hun måtte ha blitt gal! Ingen tok med seg femten foreldreløse
barn ut på landeveien, i et land hvor det knapt fantes mat. Nå skulle de begi
seg til en flystripe for å stjele, og hva hun skulle gjøre med barna når de kom
til landsbyen, visste hun ikke. Damen på Frelsesarmeens matstasjon hadde sagt
at det ikke var synd på barn som fikk mat og stell, men det var dette med
djevleutdrivelsene i landsbyen … Gikk det an å forberede barna på hva som
ventet? Sammenlignet med hva de hadde opplevd, var det ikke sikkert at prester
med krusifiks og kapper ville skremme dem. Jo, hun skulle fortelle dem hvordan
en djevleutdrivelse foregikk, bare de kom seg ut av denne byen og tok fatt på
landeveien.
Hun småløp for å holde følge med de
raskeste. Nå kjente hun nesten ikke smertene i skulderen. Isteden var hun
oppstemt ved tanken på at de skulle gjøre noe ulovlig. Det var russerne som
styrte her nå. Om de brøt deres lover, fikk hun ta det som en hevn for alt
vondt hun og barna hadde blitt påført.
Flystripen lå på en glenne der det
før hadde vært hus på begge sider. Det var laget flere meter høye grushauger av
restene av husene. Russiske militærtelt var slått opp foran haugene, sikkert
for å få ly. Leiren så forlatt ut. Hjørdis kjente trekk mot ryggen. De skulle
ha hatt vinden mot seg, da var det mindre sjanser for å bli oppdaget.
”Nutti!” ropte hun og pekte mot
flystripens nordende.
Nutti fikk barna til å stanse, og
sette seg på huk. ”Ja?”
Hjørdis løftet Oscar opp på hoften.
”Vi bør gå nordover og nærme oss leiren med vinden i ryggen. Da blir vi ikke
oppdaget så lett.”
”Jawohl!”
Nutti virket nesten munter, syntes
Hjørdis. Enten var det solen som hadde gitt henne ekstra energi, eller så var
det spenningen som gjorde henne opprømt. ”Det er alltid noen av droppene som
havner utenfor flystripen,» sa Nutti. «Da må vi være raske, før russerne rekker
å telle dem ordentlig. Hvis de oppdager at noe er borte, kan de begynne å lete
etter tyvene. Da har vi ikke en sjanse. De russiske soldatene er flinkere enn
hunder når det gjelder å spore opp folk. Det var bare jerndøren som …”
”De visste hvor dere var,” avbrøt
Hjørdis.
”Tror du det?”
”Ja. Jeg hørte dere godt borte i
korridoren. Da har soldatene hørt dere også.”
”Hvis de ikke har blitt døve
av smellene fra kanoner og geværer.”
”Kanskje det. Hvor lenge må vi vente
her?”
”Flyene kommer om morgenen, én gang
i uken. Det var heldig at det er i dag, ikke sant?” Nutti samlet barna rundt
seg, og så snek de seg videre nordover, mot et utbombet hus, og gjemte seg bak
en vegg som så solid ut. Det røk fra rester etter et bål.
Hilda
slapp Hjørdis og snappet til seg en tom blikkboks.
”Har dere gjort dette tidligere,
Nutti?” spurte Hjørdis.
”Bare én gang. Vi ble oppdaget, og
russerne tok oss.” Hun svelget og så bort. ”Vi greide å rømme om natten. Etter
det har vi bodd i kjelleren.”
Hjørdis så på de andre jentene. Noen
av dem var rundt tretten år gamle. Øynene deres var tomme og unngikk hennes.
Hun hadde knapt hørt dem snakke. Fire av dem hadde småsøsken som klamret seg
fast til klærne deres som apeunger. De måtte ha blitt mishandlet, tenkte
Hjørdis, slik som hun selv var blitt. Men de var så unge! Krampen kom tilbake
og fikk lårene til å dirre. Hun rensket halsen forsiktig. ”Hilda også?” hvisket
hun.
”Nei. Ikke Hilda, men hun så alt.
Vær snill å ikke nevne det igjen. Bare vi kommer oss bort herfra, kan vi glemme.
Late som det aldri har skjedd.”
”Ja, men har dere ikke skader … der
nede?”
”Fader Tim har hjulpet oss med det.”
Nutti flyttet seg lenger fra henne, løftet hodet og lyttet. ”Nå må vi være
stille, hvis vi skal ha hellet med oss.”
Flyduren Hjørdis omsider hørte, var
så lav at hun stusset. Duren fra de alliertes bombefly under angrepene på
Berlin hadde hatt en kvassere og mer intens motordur. Da det første flyet
dukket opp, så hun at det var et svært transportfly med amerikansk flagg på
haleroret. Hun holdt øye med teltene gjennom et hull i veggen. Fortsatt var det
ingen bevegelse der borte. Hun dyttet Nutti i siden. ”Finnes det ingen
amerikanske soldater i denne byen?”
”Jeg tror ikke det. Jeg har hørt at
det er noen i Berlin, men her …”
Hjørdis sukket. Nutti hadde muligens
rett. Dette var Sovjetisk territorium nå. Sovjet og Amerika hadde delt Tyskland
mellom seg. Dette sønderbombede landet med sine overlevende, var deres
krigsutbytte. Mange millioner menneskeliv var gått tapt. Det var så meningsløst
og ufattelig! Hadde hun visst hvordan det ville bli da Heinz Rothmeier kom inn
på kjøkkenet hjemme, hadde hun aldri latt seg blende av hans sjarm og vakre
utseende. Men Trysil var så langt borte, så fjernt fra all ondskap og krig at
det ikke gikk an å forestille seg hva slags mennesker nazistene egentlig var.
Hun trykket lille Oscar inntil seg og ventet på klarsignal fra Nutti.