Det var morgen. Til tross for mørket i det tette kjellerrommet, kjente hun det på kroppen. I dag hadde hun bestemt at hun skulle våge seg ut. Hun måtte ta den sjansen. Å sitte her nede mens det var lyst, for så å gå til suppestasjonen etter mørkets frambrudd, tjente ikke til annet enn å opprettholde livet fra time til time. Slik kunne hun ikke fortsette. Rosa og Jürgen ventet på henne.

            Hilda og den lille gutten sov i fanget hennes. Hun strøk dem over pannen etter tur. Hilda sukket av velvære. Hjørdis’ hjerte krympet seg. Hvordan skulle hun forklare de små at hun ikke kunne være hos dem lenger? Hun ventet til parafinlampen ble tent. Da flyttet hun seg forsiktig, la de to barna til rette på betonggulvet og reiste seg. Hun ble andpusten. Lukten fra jakken fylte nesen hennes. Hun stirret på den tunge jerndøren.

            ”Skal du ut?”

            Jenta som spurte, snakket så høyt at Hjørdis kvakk. ”Ja.”

            ”Hvor skal du?”

            Det ble liv rundt dem. Hjørdis kunne telle de hvite øyeeplene. ”Jeg har jo sagt at jeg må finne barna mine. De venter på meg, og de er redde.”

            Hun som holdt parafinlampen fikk et sørgmodig uttrykk i ansiktet. ”Stakkars deg.”

            ”Hvorfor det?”

            ”Hvis du skal bort fra Dresden, må du oppsøke russerne og be om hjelp. Det ville ikke jeg ha gjort.”

            Hjørdis svelget. ”Jeg skal forsøke å finne en annen måte. Kanskje jeg går til fots. Fader Tim bruker tre–fire dager til landsbyen, det kan jeg klare også.”
            ”Fader Tim er mann. Dessuten er han offiser i Frelsesarmeen. Russerne rører ham ikke.”

            Krampen i underlivet var der igjen, så kraftig at hun bøyde seg framover og ga fra seg et stønn. ”Jeg må ta sjansen. Det ville din mor ha gjort også, hvis hun var i live. Alle mødrene deres ville ha gjort det samme.”

            ”Ikke min. Hun reiste fra meg.”

            Hjørdis svelget. ”Jeg trodde at foreldrene deres var døde, eller var blitt tatt av russerne?”

            Jenta senket parafinlampen. ”Både mor og jeg ville ha omkommet hvis hun ikke dro med den russeren. Det var bedre at én av oss reddet livet. Men hun har lovet å komme tilbake og hente meg når hun har fått tak i penger og mat.”

            ”Å.” Hjørdis forflyttet seg nærmere den tunge døren. ”Fader Tim er nok snart tilbake i Dresden. Hvis jeg møter ham, skal jeg be ham om å finne et ordentlig hus der dere kan bo, istedenfor i denne rå kjelleren.”

            Nå hørte hun et barn som gråt og et annet som trøstet. Hun stanset ved døren og snudde seg.

Hilda strakte ut en hånd. ”Ikke gå fra meg, Fräulein Hjørdis!”

            Hjørdis ventet på at den eldste jenta skulle få henne til å tie, men ingen sa noe. ”Jeg må ut og finne barna mine, Hilda. Jeg er veldig lei for det.”

            ”Vær så snill …” Den lille barnehånden var skitten. Stripene etter tårer på Hildas kinn satt tett i tett.

            Hjørdis svelget og så på den eldste jenta. ”Har hun ingen slektninger?”

            ”Nei. Ingen voksne. De døde i brannen. Skal jeg åpne døren for deg?”

            ”Ja takk.”

            Det skrek i stålet. Hjørdis trådte ut i gangen. Herfra så den enorme ruinhaugen de forserte hver kveld, uoverkommelig ut. Hvis man valgte feil sted å klatre over, eller støttet seg med hendene for langt til siden, kunne man bli spiddet på skarpe steiner.

            ”Farvel, Hjørdis. Du vet hvor du finner oss hvis du trenger et gjemmested.”

            ”Tusen takk.”

            Jenta smelte igjen døren. Hjørdis hørte de minstes hulking mens hun sakte nærmet seg ruinhaugen. Gaten over henne var stille, ingen motorkjøretøyer og ingen stemmer hørtes. Hun stanset da hun fikk sollyset i øynene. Det gnistret hvitt bak øyelokkene. Hulkingen kunne høres fortsatt. Den steg og sank i styrke. I dag fikk de minste lov til å gråte, forsto hun. De gråt fordi hun gikk fra dem – den eneste voksne de hadde vært sammen med på flere måneder. Tanken fikk henne til å hive etter pusten. Hun kunne ikke ta dem med, de var for mange. Hun hadde ikke engang mat til seg selv. Eller kunne hun det? Hvis hun fant Helmut … han visste hvordan man skulle overleve i skogen om sommeren.

            De oppskrubbede knærne sved da hun krabbet opp ruinhaugen. Nå var det snart bare den lange korridoren og trappen igjen, så ville hun være ute. Hun stanset før hun var kommet til toppen av haugen, og det var nok til at hun skled ned igjen på den gale siden. Hun endte på ryggen, og la og stirret opp gjennom skallet av en bygning. Der så hun himmelen. Den var blå. Barna burde ha vært ute og fått sollys. De kunne bli syke av å sitte i den mørke kjelleren. Bli syke og dø. Hun svelget, knep igjen øynene og forsøkte fortvilet å stenge lyden av barnegråten ute. Omsider stilnet den. Hun satte seg opp og lyttet. Hadde de eldste jentene kneblet Hilda og Oscar? Kvalt dem, for å få dem til å tie?

            Hjertet dunket hardt. Hun rullet seg rundt og reiste seg. Det var bare noen få skritt bort til døren hun akkurat hadde forlatt. Hun dundret på den med den friske knyttneven. ”Det er meg, Fräulein Hjørdis!” ropte hun.

            Omsider ble døren åpnet. Jenta med parafinlampen kom til syne. ”Glemte du noe?”

            ”Ja.”

            ”Du får komme inn.” Hun dro opp den tunge døren og gikk til side.

            Hjørdis trådte tilbake inn i rommet og møtte Hildas blikk. Det lille barnet holdt pusten. Snørr hang under nesen hennes. Tårene hadde laget enda flere striper på de skitne kinnene. Hjørdis rensket halsen og så seg rundt. ”Vil dere bli med til landsbyen og hente Jürgen og Rosa?”

            Det ble enda stillere. Alle barna rettet oppmerksomheten mot den unge jenta som holdt parafinlampen. Skuldrene hennes sank. Hun vaklet framover, som om luften hadde gått ut av henne. Blikket hennes var sløret da hun løftet haken. ”Kan vi det? Alle sammen?”

            Hjørdis nikket. ”Ja. Dere kan ikke bli her. Det er bare få måneder til vinteren. Den overlever dere ikke i dette hullet.”

            ”Hva med russerne?”

            ”Hvis vi holder sammen, er vi sterke. Jeg kan ikke garantere at vi ikke blir angrepet, men jeg har kjent russiske soldater som er gode menn. Vi får be til Gud om at vi møter slike, og ikke de som …”

            ”Vi vet hvor flydroppene skjer. Der kan vi hente proviant.”

            ”Stjele, mener du?”

            ”Ja.”

            Hjørdis nikket igjen. ”Det er en god idé. Frelsesarmeen gir ut bare ett og ett måltid om gangen, ikke sant?”

            Jenta med parafinlampen smilte. Hun lyste langs rekken av barn. ”Hva sier dere? Skal vi bli med?”

            Hilda spratt opp og løp over gulvet. Hjørdis strevde med å holde igjen gråten da den vesle jenta klamret seg til beinet hennes. ”Tusen takk, Fräulein,” hvisket hun og snudde seg. ”Oscar! Vi er reddet!”

            Oscar var mer engstelig da han nærmet seg. ”De er søsken,” sa jenta med parafinlampen.

            ”Å.” Det suste i Hjørdis’ hode. Hvordan hun skulle greie å ta vare på femten barn, ante hun ikke. Hun svelget. ”Hva heter du?” spurte hun jenta med parafinlampen.

            ”Kall meg Nutti.”

            ”Dette må vi samarbeide om, Nutti, ellers vil vi ikke klare oss.”

            Nutti nikket. ”Skal vi ta med parafinlampen?”

            ”Ja. Vi trenger den i skogen om natten. De minste kan bli redde i mørket.”

            Nutti blåste ut lampen og satte den ved føttene sine. Så trakk hun pusten dypt. ”Hør etter, alle sammen!” Barna stivnet og rettet oppmerksomheten mot henne. ”Det vi har bedt til Gud om hver kveld og hver morgen, har skjedd. Nå skal vi bli med Fräulein Hjørdis ut av byen. Alle må være snille og gjøre som hun sier. Er det oppfattet?”

            Barna nikket ivrig. Hjørdis kjente at Hilda tviholdt i henne. Oscar smøg hånden sin inn i hennes. ”Da går vi!” hørte hun seg selv rope.

            Hilda hjalp henne over ruinhaugen og opp trappen. Hjørdis forsøkte å virke fryktløs, men hjertet hennes dunket i en vanvittig fart. Hun måtte ha blitt gal! Ingen tok med seg femten foreldreløse barn ut på landeveien, i et land hvor det knapt fantes mat. Nå skulle de begi seg til en flystripe for å stjele, og hva hun skulle gjøre med barna når de kom til landsbyen, visste hun ikke. Damen på Frelsesarmeens matstasjon hadde sagt at det ikke var synd på barn som fikk mat og stell, men det var dette med djevleutdrivelsene i landsbyen … Gikk det an å forberede barna på hva som ventet? Sammenlignet med hva de hadde opplevd, var det ikke sikkert at prester med krusifiks og kapper ville skremme dem. Jo, hun skulle fortelle dem hvordan en djevleutdrivelse foregikk, bare de kom seg ut av denne byen og tok fatt på landeveien.

            Hun småløp for å holde følge med de raskeste. Nå kjente hun nesten ikke smertene i skulderen. Isteden var hun oppstemt ved tanken på at de skulle gjøre noe ulovlig. Det var russerne som styrte her nå. Om de brøt deres lover, fikk hun ta det som en hevn for alt vondt hun og barna hadde blitt påført.

            Flystripen lå på en glenne der det før hadde vært hus på begge sider. Det var laget flere meter høye grushauger av restene av husene. Russiske militærtelt var slått opp foran haugene, sikkert for å få ly. Leiren så forlatt ut. Hjørdis kjente trekk mot ryggen. De skulle ha hatt vinden mot seg, da var det mindre sjanser for å bli oppdaget.

            ”Nutti!” ropte hun og pekte mot flystripens nordende.

            Nutti fikk barna til å stanse, og sette seg på huk. ”Ja?”

            Hjørdis løftet Oscar opp på hoften. ”Vi bør gå nordover og nærme oss leiren med vinden i ryggen. Da blir vi ikke oppdaget så lett.”

            ”Jawohl!”

            Nutti virket nesten munter, syntes Hjørdis. Enten var det solen som hadde gitt henne ekstra energi, eller så var det spenningen som gjorde henne opprømt. ”Det er alltid noen av droppene som havner utenfor flystripen,» sa Nutti. «Da må vi være raske, før russerne rekker å telle dem ordentlig. Hvis de oppdager at noe er borte, kan de begynne å lete etter tyvene. Da har vi ikke en sjanse. De russiske soldatene er flinkere enn hunder når det gjelder å spore opp folk. Det var bare jerndøren som …”

            ”De visste hvor dere var,” avbrøt Hjørdis.

            ”Tror du det?”

            ”Ja. Jeg hørte dere godt borte i korridoren. Da har soldatene hørt dere også.”
            ”Hvis de ikke har blitt døve av smellene fra kanoner og geværer.”

            ”Kanskje det. Hvor lenge må vi vente her?”

            ”Flyene kommer om morgenen, én gang i uken. Det var heldig at det er i dag, ikke sant?” Nutti samlet barna rundt seg, og så snek de seg videre nordover, mot et utbombet hus, og gjemte seg bak en vegg som så solid ut. Det røk fra rester etter et bål.

Hilda slapp Hjørdis og snappet til seg en tom blikkboks.

            ”Har dere gjort dette tidligere, Nutti?” spurte Hjørdis.

            ”Bare én gang. Vi ble oppdaget, og russerne tok oss.” Hun svelget og så bort. ”Vi greide å rømme om natten. Etter det har vi bodd i kjelleren.”

            Hjørdis så på de andre jentene. Noen av dem var rundt tretten år gamle. Øynene deres var tomme og unngikk hennes. Hun hadde knapt hørt dem snakke. Fire av dem hadde småsøsken som klamret seg fast til klærne deres som apeunger. De måtte ha blitt mishandlet, tenkte Hjørdis, slik som hun selv var blitt. Men de var så unge! Krampen kom tilbake og fikk lårene til å dirre. Hun rensket halsen forsiktig. ”Hilda også?” hvisket hun.

            ”Nei. Ikke Hilda, men hun så alt. Vær snill å ikke nevne det igjen. Bare vi kommer oss bort herfra, kan vi glemme. Late som det aldri har skjedd.”

            ”Ja, men har dere ikke skader … der nede?”

            ”Fader Tim har hjulpet oss med det.” Nutti flyttet seg lenger fra henne, løftet hodet og lyttet. ”Nå må vi være stille, hvis vi skal ha hellet med oss.”

            Flyduren Hjørdis omsider hørte, var så lav at hun stusset. Duren fra de alliertes bombefly under angrepene på Berlin hadde hatt en kvassere og mer intens motordur. Da det første flyet dukket opp, så hun at det var et svært transportfly med amerikansk flagg på haleroret. Hun holdt øye med teltene gjennom et hull i veggen. Fortsatt var det ingen bevegelse der borte. Hun dyttet Nutti i siden. ”Finnes det ingen amerikanske soldater i denne byen?”

            ”Jeg tror ikke det. Jeg har hørt at det er noen i Berlin, men her …”

            Hjørdis sukket. Nutti hadde muligens rett. Dette var Sovjetisk territorium nå. Sovjet og Amerika hadde delt Tyskland mellom seg. Dette sønderbombede landet med sine overlevende, var deres krigsutbytte. Mange millioner menneskeliv var gått tapt. Det var så meningsløst og ufattelig! Hadde hun visst hvordan det ville bli da Heinz Rothmeier kom inn på kjøkkenet hjemme, hadde hun aldri latt seg blende av hans sjarm og vakre utseende. Men Trysil var så langt borte, så fjernt fra all ondskap og krig at det ikke gikk an å forestille seg hva slags mennesker nazistene egentlig var. Hun trykket lille Oscar inntil seg og ventet på klarsignal fra Nutti.