Brevet (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 10

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 10
ISBN/EAN: 9788202573041
Kategori: Romanserier
Omtale Brevet

Brevet fra Tyskland snur opp ned på livet til både Anna og de hun har rundt seg. Broren, Heine, skal ha arvet farfaren i Freiberg, men han må reise til Tyskland for å gjøre krav på arven. Hvem skal han reise sammen med, og er det noen som våger å foreta reisen nå som krigen herjer på sitt verste i Europa?

Anna leste de siste linjene på det andre arket enda en gang. Nei, det var ikke til å misforstå, selv om det fortsatt var vanskelig å fatte hva det innebar. – Ja, Heine. Du er eneste arving etter farfaren vår i Tyskland, sa hun. – Det er i hvert fall det som står her. Hjertet banket brått så hardt at det gjorde vondt. Det svimlet for henne. Kunne det virkelig være slik at Heine var i ferd med å bli rik?

Til toppen

Andre utgaver

Brevet
Bokmål Ebok 2018
Brevet
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

– Til meg? Heine satt ved bordet. Han snudde og vendte på brevet med den snirklete skriften og de mange rare frimerkene. Det var ikke akkurat hver dag det kom brev fra utlandet. Anna kunne ikke huske de hadde fått brev fra Freiberg siden de flyttet til Røros for tretten år siden. Broren var kommet tilbake fra Fabrikken etter samtalen med Farjar-Knut, og hadde ennå ikke fortalt hva som var blitt sagt. Men både Anna og Charlotte hadde skjønt at Knut ikke ville gå tilbake på beslutningen sin. Heine fikk ikke arbeide mer på Fabrikken. Og det kom ikke på tale å bli sjåfør på Wichitaen, den nye automobilen Farjar-Knut hadde anskaffet. For sjåfør skulle Magnus, eldstesønnen, være. Heine virket å ta det hele med fatning, og igjen måtte Anna undre seg på om alvoret ikke helt var gått opp for ham. Det broren syntes å være mest opptatt av, var at han ikke hadde tro på at Magnus var kapabel til å kjøre Wichitaen, hvor han nå måtte ha fått den slags tanker fra. De hadde riktignok gått det samme kurset i Kristiania, men likevel … Kunne det virkelig være mulig at Heine var bedre egnet til å kjøre enn Magnus? Anna skrev seg bak øret at hun ved første og beste anledning skulle snakke med August, og høre hvordan han oppfattet at Heine og Magnus hadde greid sjåførskolen. – Hvem er det fra? spurte Heine, som ennå ikke hadde gjort mine til å åpne konvolutten. – Jeg vet ikke, svarte hun. – Det står Wachters und Wachters på baksiden. Det er ikke et navn jeg husker fra da vi bodde i Tyskland. – Lenge siden det, sa Heine og så på henne med alvorlige øyne. – Ja, det er lenge siden det nå, sa Anna. Igjen fikk hun denne følelsen av sorg og savn, som av og til kom over henne. Hvor annerledes alt ville vært om faren ikke hadde omkommet i gruveulykken. Da ville de fortsatt bodd i Freiberg. Moren ville helt sikkert også ha levd. Det var sorgen som hadde tatt knekken på henne, ikke bare sykdommen. Det var sårt, og bittert også, å tenke på at morens kjærlighet til henne og Heine ikke hadde vært nok til å gi henne vilje til å leve. Det hjalp lite å tenke den slags tanker nå. Dessuten, hadde de ikke flyttet til Røros, ville hun ikke truffet Johan. Det ville hun ikke vært foruten, ikke for alt i verden. Det ilte til i henne bare ved tanken. Eller kanskje var det like mye på grunn av det mystiske brevet. – Skal du ikke åpne da, Heine? Charlotte var blitt utålmodig. Hun satt med Albert på fanget og husket ham lett opp og ned. Han hadde fått tak i en av rivetindene som Bessfar satt og spikket på, og bet fornøyd i treverket. Den første tannen var kommet til syne i munnen hans, så det ble små bitemerker i treet. Albert hadde utviklet seg mye i løpet av de ukene den vesle familien hadde vært i Kristiania. Selv om han fremdeles var liten for alderen, var han blitt mye kvikkere og opptatt av alt som skjedde rundt ham. Når han lå på magen, klarte han å løfte seg opp på armene og holde hodet godt hevet. Bare han fikk støtte, kunne han sitte. Det var forunderlig hvordan slike små barn vokste seg til. Han var så hjerteskjærende søt at det nesten gjorde vondt i magen når Anna så på ham. – Jo, svarte Heine. Men i stedet for å åpne brevet, snudde han på det enda en gang og stavet seg møysommelig gjennom navnet til avsenderen. Nå ble også Anna utålmodig. – Ta ut brevet nå da.

Til toppen

Bøker i serien