Brevet (Heftet)

Serie: Hjertets røst 3

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202504076
Omtale Brevet
To sterke menn
En kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie


Gjertrud merker til sin overraskelse at hun savner Aslak, som har reist til sjøs. Etter en tid får hun brev fra ham, der han skriver at han ligger syk i Bergen, alene og pengelens. Hun drar for å pleie ham, og kjenner igjen hvor glad hun er i ham. De blir enige om å forlove seg, og alt ser rosenrødt ut – til den dagen hun får et annet brev …

– Jeg vil ordne med papirer så fort jeg kan, og så gifter vi oss i rådhuset, sa Aslak.
– Gifte oss, her i Bergen?
– Ja, finnes det noe bedre sted? Øynene hans lyste. – Tenk om vi kunne reise tilbake til Sæterdalen som ektefolk!

Til toppen

Andre utgaver

Brevet
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

– Vi har fått en ny gjest, ser jeg? 
– Det er frøken Gjertrud Gare fra Sæterdalen. Jeg er kommet for å ... 
Pensjonatvertinnen slo hendene sammen. – Men er De fra Sæterdalen? For ikke så lenge siden hadde jeg ikke hørt om stedet, men nå vet jeg om det, ja! Jeg har en kar fra samme bygden her, en som heter Lindaas. De kjenner kanskje navnet? 
– Ja, men jeg hører at han er død. 
Pensjonatvertinnen hoiet. – Men gubbevaremegvel, skal han være død? Dårlig stelt er det med ham, men død er han da ikke! Jeg så ham i hvert fall i live for en halvtime siden. Men det var en kramkar fra Stavanger som møtte sin Skaper her i går formiddag. Han er hentet, stakkars mann, men herr Lindaas lever, det skal jeg hilse og si! 
Gjertrud holdt seg for brystet og lukket øynene i ren lettelse. Takk Gud for at han lever! 

Han hadde et kvistrom i tredje etasje, der det bare var plass til én seng. Det var derfor han hadde fått det. 
Hun satt på den eneste stolen der inne, og så på ham i lyset fra parafinlampen, med blanke øyne. Han var så ubegripelig blek, og hadde mørke skygger under øynene. Han hadde fått skjegg også, han hadde nok ikke barbert seg på minst fjorten dager, antok hun. Over pannen lå en blank hinne av svette. Hadde hun bare visst hva det var! Om det var smittsomt! Hvem hadde tatt seg av ham? Var det vertinnen? Hun fikk være tålmodig, så fikk hun nok svar på alt. 
Han var så vakker der han lå! Men så innhul i kinnene! Hun kjente på halsen hans. Pulsen var ujevn, nervøs. Hun strøk ham over kinnet. – Du er ikke alene lenger, Aslak, sa hun mildt. – Du har venner, vet du. 
Han rørte seg, men åpnet ikke øynene. 
Hun reiste seg og gikk ned til pensjonatets kjøkken. En stor svartovn dominerte rommet, sammen med et stort arbeidsbord. Her var også noe så moderne som en utslagsvask, men de hadde ikke rennende vann inne. Det måtte vel hentes i brønnen, da, med mindre det fantes en kran et annet sted. Dette var tross alt et pensjonat. 
Pensjonatvertinnen var i ferd med å skrelle poteter. Hun hadde et våkent blikk; det var nok ikke mye som gikk henne forbi, tenkte Gjertrud. 
– Så De har reist den lange veien De for å se til herr Lindaas? spurte hun. 
Gjertrud satte seg på en krakk. – Han er bra kar. Jeg tenkte at det måtte være trist å ligge og være så syk, og bare ha ukjente mennesker rundt seg. 
– Jeg er ikke noen sykesøster, men jeg har da gjort mitt, kom det stramt fra vertinnen. – Jeg har et bløtt hjerte, så jeg har ikke kastet ham ut, selv om jeg ikke har sett en krone den siste uken. Jeg står snart på gaten, jeg, hvis jeg fortsetter på denne måten. 
– Det ordner seg, sa Gjertrud. – Jeg skal stelle ham nå. 
– Dere er kanskje i familie? 
– Nei, vi er bare gode venner. Jeg er jordmor i Sæterdalen. Aslak har gjort så mye for meg at jeg ville gjøre noe tilbake. Og som sagt: Det skal ordne seg med penger. Men jeg må ha en seng, jeg også. Og jeg kan hjelpe til med mye, så kanskje vi kan gjøre det noe rimeligere? 
– Herr Lindaas skal være glad for at jeg ikke måtte kaste ham ut, frøken Gare. For det tenkte jeg å gjøre, da han begynte å hoste. Og så var det de andre gjestene. De begynte selvfølgelig å bli meget bekymret. 
– Virkelig? For hva da? 
– Å, vet De det ikke? Denne difterien som det snakkes om! Hele familier ligger i isolat. Hvor mange gjester får et pensjonat med en gest som ligger syk i difteri? Eller lungetæring? Hva tror De jeg lever av, frøken Gare? 
Gjertrud bet seg i leppen. Hun forsto vertinnen, man måtte være bra dum hvis man ikke tok den fæle sykdommen alvorlig. Den kunne spre seg fort, spesielt under uhygieniske forhold. 
– Men De overholder selvsagt den største renslighet, frue? 
Madam Tønde så slu på henne. – Tjenestefolk har jeg ikke råd til. Så lenge kreftene holder, gjør jeg alt selv. Nå ja, sengetøyvasken må jeg sette bort, for byens renslighetsråd krever at sengetøy strykes, vaskes og byttes minst én gang i uken, med mindre det er samme losjerende. Men jeg vil bare ha kristelig folk her, det sier jeg. Folk som banner og sverter og spytter snus, vil jeg ikke se, at De vet det! Er De trofast kirkegjenger, frøken Gare? 
– Troen er en personlig sak, sa Gjertrud kort, og reiste seg. Jeg skal vaske og stelle for herr Lindaas nå, og vi blir her i hvert fall i natt. 
Pensjonatvertinnen rettet seg indignert opp. – Hva mener De? Er det ikke bra nok for ham som det er? 
– Jo, men det er et spørsmål om krone og øre, madam, sa Gjertrud spisst. – Jeg har ikke flust med penger, skjønner De, så jeg må gjøre mest mulig ut av de kronene jeg har. Men jeg forsto på Aslaks brev at De er rimelig. 
– Gubbevaremegvel, sukket vertinnen. – Skulle jeg ha gitt noe avslag ut over det jeg gir, måtte jeg skjære det av mitt eget skinn. Og det synes De vel ikke at jeg må, fru Gare, så liten som jeg er? Hun lo en tilgjort latter over sin egen morsomhet. 
Gjertrud trakk på smilebåndet. – Det er frøken Gare, madam Tønde. Jeg er ikke gift. 
– Det er kanskje herr Lindaas som er Deres tilkommende, om jeg tør være så fri å spørre? 
– Hvordan det nå er med det, så gjelder det å få ham på beina, sa Gjertrud kort. Hun hadde fått nok av vertinnens avhør. 

Han så på henne. Lå bare og stirret, men sa ikke ett ord før det hadde gått lang tid. 
– Du store tid, at det skal være så livaktig! kom det til slutt. 
– Hva er det du synes du ser, Aslak? 
– Du snakker også, sa han stille. – Da er det deg, da, Gjertrud? Du er virkelig her i Bergen? 
– Ja, det er meg. Vet du hva som feiler deg, Aslak? 
– Doktoren vet det ikke. «Torhild» la til i Le Havre etter at vi hadde seilt fra Bordeaux. Jeg var i land, på ei kneipe nede ved havnen, og må ha fått i meg noe. Førstestyrmannen hjalp meg ombord igjen, ellers ville jeg ha blitt robbet til skinnet. Jeg vet ikke riktig hva det er, men maten sitter ikke fast i meg, og jeg ser syner. Av og til er det som en skruestikke klemmer til rundt tinningene mine. 
– Vi skal få deg bra igjen, lovet hun. 
– Men at du kom, da, Gjertrud? 
– Jeg forsto at du ønsket det? 
– Jeg vet ikke om jeg skrev det, men jo, jeg er glad. Det går ikke en time uten at jeg tenker på deg. Og av og til er jeg ikke sikker på om du virkelig er her nå heller. 
Hun måtte smile. – Nå må du ikke gjøre meg tullerusk i hodet, Aslak. Jeg blir bare innbilsk! 
– Det var andre syner også, sa han stille. – Jeg gaulet slik at folk på de andre rommene ville komme inn og slå meg ihjel. Om jeg ikke drømte det også, da. Jeg hadde et vesen under sengen, det prøvde å dra meg gjennom sengen og ned til seg. Tenk at du er her! Tenk, tenk på det! 
– Er du sulten? 
– Du mater meg vel gjerne som en unge, du? 
– Hvis det er det som må til, smilte hun. – Men nå har jeg tenkt å barbere og vaske deg, og jeg tror vi må til med tannpulver også. Så er det å vaske hele rommet, og klærne dine. Har du mange klær her? 
– Du ser den døren som forsvinner inn under takhenget der? Der har jeg noen klær. Du er så snill, Gjertrud! Det er som om jeg friskner til alt. 
Ikke noe ville ha vært bedre. – Jeg skal få madammen til å varme grøt til deg. 
Hun nevnte ikke at han lå etter med leien. Han trengte ikke noen bekymringer nå. 

Til toppen

Bøker i serien