Herr Bøchmanns oppkjøp av glassverkene kommer overraskende på Silja, som gruer seg for farens reaksjon. Samtidig sliter hun med kvalme, og forstår at hun har noe enda verre å fortelle ham – og Karl Oskar.

Men hva med den ungen jeg antagelig bærer på? Vil du fornekte den? Silja fikk seg ikke til å si noe, hun var så redd for hvordan Karl Oskar skulle reagere. Hun svelget en voksende klump i halsen og grep hardere om kurvhanken.
 «Silver-Sven sa at … dere skulle gifte dere.»

UTDRAG FRA BOKEN:

Silja sto ved den durende maskinen på saga, med den ene håndflaten mot den varme dampkjelen. Det var som om hver nerve og blodåre i fingrene ble brent, men det var ikke på grunn av varmen.
Hun åpnet munnen og hvisket med knapt hørbar stemme. «Hva sa du, lensmann?» 
 Lensmannen kremtet. «Jeg ser av ansiktsuttrykket Deres, frøken Olafsen, at De hørte hva jeg sa. Glassverkene har fått ny eier. Ole Lauritz Bøchmann.» 
 Hun hadde hørt det, men hjernen ville ikke godta det. Det kunne rett og slett ikke være sant, men i neste øyeblikk gikk virkeligheten opp for henne. Selvsagt var det ingen umulighet at baronen hadde klort til seg disse to juvelene til samlingen. Hvor mye eide han nå? Han hadde kjøpt opp store skogeiendommer både i Norge og Sverige, samt spikerverket, mølla og små bygdesager rundt omkring. Og nå glassverkene. 
«Hvorfor?» Hun knyttet hendene og så avventende på lensmannen, som så på henne med en nedlatende mine.
 «Tja, han fikk sikkert et tilbud han ikke kunne si nei til. Mer vet jeg ikke. De får gå til herr Bøchmann og spørre ham selv, frøken Olafsen.» 
 «Den helvetes puken,» kom det innbitt fra Silkesvarten idet han snudde ryggen til og gikk langs kanta mot den andre åpningen, der plankene ble sjauet ut fra saga. Stegene var tunge, og Silja skjønte at han ikke likte nyheten bedre enn henne. Hun så det på de andre karene også. Hun leste en salig blanding av sinne, frykt, vantro og oppgitthet i ansiktene deres. Et par karer fra skurlageret hadde gått ut med Karlsen, som de hadde skremt vettet av ved å henge i et tau inne på saga. Lensmannen hadde beordret dem til å ta ham med ut i lensmannsvognen.
 Simon lot følelsene få utløp på nærmeste bærestolpe. Han slo knyttneven i treverket og bannet stygt. Det var bare Asbjørn som sto rett i ryggen og med haken hevet. Blikket var direkte, nesten triumferende. 
 «Hva var det jeg sa? Nå blir det kroken på døren for far din, den helsikes stabukken. Han skulle ha solgt til baronen for lenge siden.» 
 Simon virvlet rundt, rød av opphisselse. Han så ut som han skulle fly i strupen på sagmesteren.
 «Er du ikke redd for arbeidet ditt, du, Asbjørn? Blir det kroken på døren her, har du ikke arbeid å gå til.» 
 Asbjørn vekslet blikk med lensmannen, som sto og nikket, nesten konspiratorisk.
 Silja var fremdeles i sjokk. Hun trakk til seg hånden da varmen fra dampkjelen ble for intens. Hun søkte blikket til Lange-Leif, kantmesteren, men han sto med lua i hånden og stirret i gulvet. Han så ut som han hadde tapt en krig.
 Det lød et kremt fra gluggen. Lensmannen pekte på karene som sto alvorstyngede ved siden av sagbladene. «Men nå får det være slutt på denne trakasseringen av folk. Er herr Karlsen skyld i brannstiftelse oppe hos herr Olafsen, skal dette overlates til meg.» Han klappet seg på brystet. «Jeg skal ta hånd om saken. Jeg håper det er forstått?» 
 Det var ingen som svarte. De hørte bare dunkingen av dampmaskinen og sagbladene som surret og gikk.
 Så vendte lensmannen seg mot henne, som en siste gest. «Ja, dette blir vondt å svelge for Deres far.» Deretter skrevde han ut av gluggen og ble borte. Snart hørte Silja hest og vogn kjøre ut fra tomta.
 «Ja, dette var ingen lystig nyhet,» kom det tørt fra Sixten. Han sto borte ved sponovnen med alvorlig mine og foldede hender, som om han nettopp hadde fått et dødsbudskap.
 Silja kjente fremdeles kvalmen velte seg i henne samtidig som hun prøvde å få kontroll på følelsene. Hun ville aller helst kaste seg ned på gulvet og storgråte, men hun kunne ikke ty til slik barnslig oppførsel. Hun var styreren på saga nå. Hun måtte vise at hun hadde kontroll, selv om hun ikke hadde et fnugg av det.
 Endelig møtte hun blikket til kantmesteren. «Hva gjør vi nå?» spurte hun, og hun hørte selv hvor ynkelig og usikker hun lød.
 Lange-Leif sto tafatt og slo de lange, tynne armene ut til siden. «Jeg vet ikke. Sannelig om jeg vet. Hvis det er sant som lensmannen sier, at baronen har slått kloa i begge glassverkene … ja, da blir det slutt på levering av trevirke til brensel.» 
 Silja ble tørr i munnen. «Tror du det? Kan herr Bøchmann virkelig være så ondskapsfull?»