Da de kom ned til båten, forlangte Bera å sitte ved årene. Han mente det var en manns arbeid, men lot henne få viljen sin da hun insisterte.

«Så får jeg heller sitte og nyte den vakre utsikten av kjæresten min,» humret han. «En kvinne som svetter og sliter for å underholde meg.»

«Æ veit at du prøv å tirre mæ,» sa hun tørt. «Men kanskje lika æ å underhold dæ, som en takk før at du e her hos mæ.»

Han insisterte likevel på at hun skulle sitte i båten mens han skjøv den ut. Han ble våt, selv om han hadde støvler på seg, men lot seg ikke merke med det. De sa ikke stort den første stunden, det var nok bare å være sammen. Bera kjente at hun likte å se på ham. Hvordan han strakte på de lange bena, blikket hans når han fulgte måkene høyt der oppe.

«Se, en ørn!» sa han brått og pekte.

Hun nikket. «Ja, det e ei havørn. Du ser det på vingan, de e taggat, som fingra. Kanskje den ser etter fesk.»

«Du er heldig som får oppleve alt dette», sa han. «Tenker du på det noen gang, eller er det blitt en vane?»

«Æ har ikke opplevd stort anna, men æ føl mæ likevel heldig,» svarte hun.

Han ble tankefull, og igjen gikk det en lang stund uten at de sa stort.

Så la han hodet bakover og så opp mot himmelen. Hun fulgte blikket hans da de første regndråpene traff dem. Det hadde skyet over uten at de hadde lagt merke til det, opptatt som de hadde vært av hverandre. Bera så seg rundt, de hadde kommet langt hjemmefra, så langt at de ikke så husene lenger. De skulle ha snudd for lenge siden, eller tatt seg til land, det var jo det som var meningen.

«Skal vi ikke snu?» spurte han i det samme.

Hun rakk ikke å svare før himmelens sluser åpnet seg, og regnet hamret løs på dem. Like etter var havet i opprør, og den lille farkosten ble kastet mellom bølgene. Et øyeblikk tenkte Bera på ordvekslingen hun hadde hatt med fru Beck, at de skulle ta kjeksen, den lille båten. Det var jo så fint vær denne sommerdagen. Og slikt vær som dette var egentlig ikke noe å snakke om. Ikke når man var på land, i alle fall. Men i en så liten båt, ute på havet, var det farlig nok. De kunne lett kantre, og hun kunne ikke svømme. Hva Nikolai angikk, visste hun ikke.

«Jeg tar årene,» ropte han. «Jeg er sterkere.»

«Nei, æ kan ikke slæpp dem,» skrek Bera tilbake. «Møsta æ dem, går det heilt galt.» I det samme kom en stor bølge og løftet opp båten, for så å senke den langt ned, som i dypet. Bera holdt pusten og kjente et sug i magen da hun så veggen av svart hav på begge sider av båten. Deretter ble den løftet opp igjen, som av kjempenever, og satt på plass igjen.

«Dæven, så du det?» ropte hun.

«Dette er ikke til å spøke med.» Nikolai reiste seg i båten.

«Ikke stå i båten, du kan kvelv den!» skrek hun.

Han tok to lange steg, så satt han på toften ved siden av henne. «Det er ikke første gang jeg sitter i en båt,» sa han rolig og tok årene fra henne. «Flytt deg dit,» sa han og nikket.

Hun gjorde som han sa og ble sittende med ansiktet midt imot ham. Det svarte håret hans lå vått ned i ansiktet, og klærne var klistret til kroppen.

«Fryser du?» spurte han.

«Nei.» Hun ristet på hodet, i tilfelle han ikke hørte svaret hennes. Hun kjente at skjørtene var tunge av vann og tenkte på hvordan de ville trekke henne ned i dypet om hun falt over bord. Regnet pisket rundt ørene, vætet hår og de ytterste klærne. Ingen frøs i hjel sommerstid, tenkte hun og så seg rundt. Men alt hun så, var regnet som drev framover som en tykk, grå gardin.

Vinden økte i styrke, bølgene føltes større, og Nikolai hadde satt foten på tofta foran seg. Hun så hvordan han arbeidet mot naturkreftene og forsto i samme øyeblikk at det var forgjeves. Han rodde som en rasende, ansiktet var innbitt og konsentrert, kjevene stramme. Nevene var røde og knokene hvite der de krampholdt om årene. Vannet slo fra sidene og truet gang på gang med å velte båten. Det fór gjennom tankene til Bera at båten, som de ellers kunne slite med å få dratt på land, nå var som et lite eggeskall å regne. Moder natur var ikke til å leke med.

Til toppen