Ryktene om Stinas helbredende evner sprer seg, og hun er redd for å lide samme skjebne som Guren. Den hjertegode kokka sitter i arresten, anklaget for trolldom, og ingen får besøke henne. Samtidig ulmer uroen blant arbeiderne på verket. For sent oppdager Stina hva som er i anmarsj …

Flammene i faklene freste. Røyken sved i øynene der hun famlet rundt i vrimmelen av oppglødde mannfolk. Noen knuffet unødig, men ingen forsøkte å stanse henne. Stina var nesten fremme hos Palle, da hun snudde og kjempet seg tilbake igjen. Så småsprang hun mot Lippert og vokterne hans.

UTDRAG FRA BOKEN:
Guren, Guren, Guren …
Kokkas navn ringte i ørene. Var som en fjern dur – samtidig så klokkeklar – før det med ett lød som et skrik. Kulden krøp gjennom henne, fra fotsålene og helt opp til issen. Frøs henne fast i bakken, som fortsatt var fuktig etter uker med regn. Stina så at Bjørn fortsatt pratet til henne, så munnen hans bevege seg, men hun klarte ikke å få med seg hva han sa. Karl slo ut med armene, før han la håndflatene over ansiktet og ristet på hodet.
«Jeg er så lei for det, Stina.» Stemmen hans nådde henne omsider. Bjørn trakk henne inntil seg. Ansiktet hennes ble gjemt mot det fuktige skjortebrystet. «Fogden kom i otta og slepte Guren ut av senga. Marja kom rennende til oss like etter. Hun sparket nesten inn døra, utgrått og avsindig. Hun er utrøstelig. Nekter å godta fogdens anklage om at Guren er en trollkvinne.»
Var det det uroen hennes hadde handlet om? Om kokka og Marja? Kan hende hadde hun tatt feil i alt. Blandet det sammen, siden Ragnhild hadde nevnt drømmen hun mente omhandlet Lina.
«Hvorfor kom Marja til deg?»
Bjørn skjøv henne litt ut fra seg. Strøk fingrene ømt gjennom håret hennes og festet en løs lokk bak øret. «Hun kom etter Palle. Hun kom etter ham som hun tyr til i det ene øyeblikket, og kaster vondord over i det neste.»
Stina stirret på ham. Lette etter svar. «Hvorfor? Hva har fått fogden til å komme etter henne nå?»
«Jeg aner virkelig ikke, Stina.»
Var det hennes feil? Hun skulle aldri ha gått til Guren for å få hjelp med Svend. Han var uansett ikke blitt god i foten, til tross for at kokka hadde sett til ham.
«Jeg må dit!» Stina trengte ikke å høre om Marja og det merkelige forholdet hun hadde til Palle. Ikke nå. Hun grep Bjørn i neven. Flettet fingrene i hans, som om hun var redd for å miste ham dersom hun ikke gjorde det. «Du må følge meg til verket, Bjørn. Jeg klarer ikke å gå dit alene. Guren trenger meg. Marja trenger meg.»
«Men sa ikke du at vi måtte til Lina?» Karl så et øyeblikk forvirret på henne. «Du sa jo at det hastet å komme seg dit. Er det noe galt med henne og barnet?»
Det verket i brystet da Stina slapp pusten ut. «Jeg vet ikke om jeg … Kan hende tok jeg feil.» Hun ble rådvill. Det rørte henne at Karl hadde tatt ordene hennes alvorlig. Hun hadde egentlig ikke trodd det. Bjørn lignet på far sin der. De hadde begge vanskelig for å sette lit til det de ikke forsto. Men Bjørn kjente henne. Han hadde erfart at det fantes sannhet i klarsynet og bildene hennes. Kan hende hadde hun skremt opp Karl uten grunn. Tvunget ham til å slippe alt han hadde i nevene og følge henne i en fart han neppe hadde helse til. Svetten glinset på pannen hans. Det grå håret var fuktig. Det brunbarkede ansiktet, som til daglig var farget av vær og vind, var nå mer gustent.
«Du skal så avgjort ikke til verket,» fastslo Bjørn heftig.