Silja tenkte det samme som Mas-Karin, at Bøchmann ville grave opp Ole-Leon. Var han ikke helt frisk igjen etter illebefinnendet han hadde hatt? Hvorfor sto han her på kirkegården og sa at han skulle hente sin sønn? Det var først da han pekte på Oliver med stokken det demret for henne. Et flyktig øyeblikk var hun redd for at baronen ville sende Oliver tilbake til Bastøy, men nå skjønte hun at dette dreide seg om noe helt annet. Han skulle hente sin sønn. Oliver krøp sammen bak Olaf på kuskesetet på karjolen.
Silja ble fullstendig handlingslammet og søkte desperat etter hjelp fra Reidun. Hun tok et nølende steg frem. «Herr Bøchmann, Oliver er ikke forberedt på dette. Han vet ikke …»
«Hva i svarte svingende er det du står her og vrøvler om nå, Bøchmann?» Arvid haltet frem og stilte seg som et vern foran karjolen.
«Jeg krever bare det som er mitt.» Bøchmann strammet seg opp og så på brukspatronen med giftig, isblått blikk.
Arvid pekte på ham med stokken. «Det er ingenting her som er ditt.»
«Den gutten der er min sønn.»
«Tullprat.»
«Står De her og ypper Dem, herr Olafsen? Dette har De ingenting med. Vik til side og la min sønn komme til meg.»
«Hvem i svarte tror du at du er? Jesus?» Arvid tok et truende steg frem.
«Far …» Silja var redd faren skulle gjøre noe som ville føre til store overskrifter på avisens førsteside. Det var fremdeles folk igjen bortved kirkemuren, som gladelig ventet med å dra for å se hva som skjedde.
Reidun prøvde seg igjen. «Herr Bøchmann, De må forstå at gutten ikke vet hvem De er. Har De papirer på farskapet? De kan ikke bare komme her og forlange å få ham med Dem uten å legge frem bevis på at De er barnets far.»
«Jeg skal uansett ha med meg gutten.» Bøchmann bruste seg opp som en hane.

Til toppen